I begynnelsen av måneden sendte en venninne meg en video av Hillary Clintons tale på FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995. Hillary var i Beijing som førstedame og hun snakket om at kvinners rettigheter i grunnen er akkurat det samme som menneskerettigheter.
Tretten år senere stilte Hillary Clinton til valg som demokratenes presidentkandidat. Mens Hillary Clinton snakket i Beijing på laptopen min, fulgte jeg valgdekning fra the land of the brave and the home of the free på TVen min.
Tretten år senere hadde Hillary Clinton 14,3 millioner stemmer mot Barack Obamas 14,5 millioner. På TV satt politiske kommentatorer og sa det var på tide å "take the family pet to the vet", "take her behind the barn", at noen - en mannlig toppdemokrat for eksempel - burde "take her into a room and only he comes out again".
De hadde endelig sluttet å gjøre narr av buksedressene hennes. De hadde begynt å snakke om å... drepe henne isteden? Hillary i Beijing sa "for too long, the history of women has ben a history of silence. Even today, there are those who are trying to silence our words". Mennene på TV sa at det var greit å kalle Senator Hillary Clinton en bitch fordi hun tross alt var en. Og så lo de.
Jeg gråt. Faktisk. Og jeg kommer sikkert til å gråte i natt, og det handler ikke engang lenger om at jeg ønsket meg Hillary Clinton som president (ikke at hun hadde blitt min president eller noe), det handler om måten man tillater seg å behandle en dyktig, kompentent, smart, erfaren og morsom amerikansk senator bare fordi hun er kvinne (og, å ja, det er litt sent å begynne å snakke om det nå, Howard Dean).
Og, ja, jeg er melodramatisk, og, ja, akkurat nå synes jeg det at Chelsea er kalt opp etter en Joni Mitchell-sang er god nok grunn til å stemme på Senator Clinton. Jeg er litt lei av å være fornuftig (litt lei av at Clinton er ansvarlig for Obamas "valgbarhet", litt lei av at Bill Clintons presidentperiode nå omtales i krassere ordelag enn Bushs, litt lei av at alle Clintons seiere er "symbolske", litt lei av at ingen egentlig vil ha Clinton som president, bortsett fra de 17 millionene som har stemt på henne).
Dette er også litt melodramatisk, nei, øh, forresten, det er ca en halv prosent av det mediene har prestert å presentere som fair and balanced (og han duden i begynnelsen, han som er ansvarlig for tittelen på posten; *Chris Matthews? nei, han er ikke republikaner. han er en liberal og progressiv gentleman. du merker vel det?)
Jada, jeg er bitter også. Det er ikke måte på hvor mange klisjeer jeg kan legemliggjøre på en gang. Jeg er da jente.
In which jeg nevner Stevie Nicks navn ca nihundreogførti ganger. Dessuten: Billy Joel. (ja, jøss, du har nok savnet meg)
Jeg hadde tenkt å bryte mitt latterlig lange eksil fra INTERNETTET! med følgende svært viktige forespørsel: Hvis man vil lage en spilleliste med utgangspunkt i Fleetwood Macs Landslide (jada, jada), hvilke andre sanger bør man ta med?
Så innså jeg at det eneste man kan pare Landslide med er enda mer Stevie Nicks og slik gikk det til at jeg har brukt det siste døgnet on the edge of seventeen (bad-dam-bam!). Eller noe. Jeg endte i hvert fall opp uten noe ekstravagant comeback-bloggpost-spørsmål.
...
Relatert: Hvis noen inviterer folk på lunsj og gir dem hjemmelaget guacamole og heller vodka i appelsinjuicen deres, er det da særlig snilt av folk å le høyt av vertinnen fordi hun kan samtlige sanger på Rumours-albumet? Tror ikke det, nei.
...
Til slutt (jeg har virkelig ikke noe jeg skulle ha sagt i det hele tatt, har jeg vel?) vil jeg henlede oppmerksomheten til Stevie Nicks som synger "you'll never get away from the sound of the woman that loved you" til Lindsey Buckingham. Jeg har alltid vært svak for gamle rockeforhold som egentlig er over. Å. Å! Joda.
Og, åja, PS (jeg var visst ikke ferdig likevel): Jeg er, as of yesterday klokka fire, over-halvveis-jurist (jeg fant visst dette litt mindre viktig enn fleetwood mac-videoer på youtube - ingen skal si at jeg ikke kan prioritere). Dessverre har jeg mer lyst til å vase rundt i flagrende gevanter enn å power-walke med stresskoffert. Så sånn er det.
Det skal vel også nevnes at jeg nå er høyst i tvil om jeg skal gidde å ta opp igjen denne eksamenen slik planen egentlig var (derfor søker jeg approval på... internett?). Resultatet ble nemlig langt bedre enn ventet (så hva stresser jeg med?). Det er bare det at resultatet ikke er supert (åja). Det er mer... middelmådig. Hvilket egentlig betyr at det ikke er en A. Hvilket egentlig betyr at jeg egentlig bare sutrer (og bruker ordet "egentlig" litt for mye, egentlig).
Det skal også nevnes at jeg kan ha kommet til å rote meg borti Billy Joel (jada, jada, jada, jeg har en iPod full av... øh), og når Billy Joel begynner å gi mening, er det kanskje på tide å senke ambisjonene en smule (æææh, men det er jo ikke en A/hør! det er verdens minste fiolin! den spiller bare for meg!).
Så innså jeg at det eneste man kan pare Landslide med er enda mer Stevie Nicks og slik gikk det til at jeg har brukt det siste døgnet on the edge of seventeen (bad-dam-bam!). Eller noe. Jeg endte i hvert fall opp uten noe ekstravagant comeback-bloggpost-spørsmål.
...
Relatert: Hvis noen inviterer folk på lunsj og gir dem hjemmelaget guacamole og heller vodka i appelsinjuicen deres, er det da særlig snilt av folk å le høyt av vertinnen fordi hun kan samtlige sanger på Rumours-albumet? Tror ikke det, nei.
...
Til slutt (jeg har virkelig ikke noe jeg skulle ha sagt i det hele tatt, har jeg vel?) vil jeg henlede oppmerksomheten til Stevie Nicks som synger "you'll never get away from the sound of the woman that loved you" til Lindsey Buckingham. Jeg har alltid vært svak for gamle rockeforhold som egentlig er over. Å. Å! Joda.
Og, åja, PS (jeg var visst ikke ferdig likevel): Jeg er, as of yesterday klokka fire, over-halvveis-jurist (jeg fant visst dette litt mindre viktig enn fleetwood mac-videoer på youtube - ingen skal si at jeg ikke kan prioritere). Dessverre har jeg mer lyst til å vase rundt i flagrende gevanter enn å power-walke med stresskoffert. Så sånn er det.
Det skal vel også nevnes at jeg nå er høyst i tvil om jeg skal gidde å ta opp igjen denne eksamenen slik planen egentlig var (derfor søker jeg approval på... internett?). Resultatet ble nemlig langt bedre enn ventet (så hva stresser jeg med?). Det er bare det at resultatet ikke er supert (åja). Det er mer... middelmådig. Hvilket egentlig betyr at det ikke er en A. Hvilket egentlig betyr at jeg egentlig bare sutrer (og bruker ordet "egentlig" litt for mye, egentlig).
Det skal også nevnes at jeg kan ha kommet til å rote meg borti Billy Joel (jada, jada, jada, jeg har en iPod full av... øh), og når Billy Joel begynner å gi mening, er det kanskje på tide å senke ambisjonene en smule (æææh, men det er jo ikke en A/hør! det er verdens minste fiolin! den spiller bare for meg!).
eksamen, gule lapper og/eller... Eliot Spitzer?!*
[Jeg skrev dette for tre uker siden, og jeg trodde jeg hadde lagt det ut for tre uker siden, men jeg er åpenbart fullstendig inkompetent. Antallet gule lapper er nå mangedoblet, kunnskapsnivået er dessverre akkurat det samme, muligens litt lavere, og eksamen er om én uke.]
Det nærmer seg eksamen, og jeg regner med at dere har ventet i spenning (høy, høy høyspenning) på årets "det er snart eksamen og jeg samler årets produksjon av gule lapper"-bilde. Derfor brukte jeg fredag kveld på - du gjettet det! - å samle sammen årets produksjon av gule lapper (og noen rosa). Og ta bilde av dem. For jeg har en glamorøs og høytflyvende livsstil.
In other news er jeg fullstendig ute av stand til å ta bilder som ser halvveis anstendige ut (tilfeldigvis finnes det heller ingen bilder av meg som ser halvveis anstendige ut. sånn apropos og nå vet du det, lizm). Jeg kunne skyldt på en fuktig aften, men den [inne]holder ikke vann! Aftenen, altså. Hoi! I'm on fire i dag!
(don't forget to tip your waitresses, i'll be here all week!)
Det er en viss mulighet for at det blir flere håpløse forsøk på ordspill etter bildet.
O-kay. Det ser kanskje ut som kaos, og... det er det, men det er da orden i kaoset! (sa hun som brukte halve kvelden på å lete etter kameraet sitt)
Øverste bunke, ved siden av den eneste planten jeg har som har levd i mer enn tre dager (ergo måtte den dokumenteres) er selskapsrett-bunken, under - i hele to bunker - er obligasjonsretten, ved siden av den har vi tredjemannsvern (som jeg ennå er litt usikker å hva er for noe) og ved siden av der igjen: Alle de gule lappene som ikke hadde noe som helst med juss å gjøre. Jeg liker dem best (på en av dem sto det "drowning in her own professionally chlorinated swimming pool", og... nei, jeg vet ikke hva det betyr, men jeg antar at det er litt som at jeg drukner i mine ikke-så-profesjonelt-skrevne lapper).
Skal vi ta et overflatisk overblikk (er "overflatisk overblikk" smør på flesk? stammer metaforene mine fra 1952?), kan jeg melde om at ca halvparten av obligasjonsretts-lappene handler om kontrollansvar. Jeg innbiller meg tydeligvis at det er veldig, veldig (veldig, veldig!) viktig, mens tredjemannsvern-lappene bærer mer preg av "når cedenten overdrar til cesjonaren blir... hva søtten er debitor cessus?!?!". Den oppvakte leser vil kanskje også merke at det mangler en rettshistorie-bunke. Ooops. Eller evt andre ord som ikke er så... forsiktige.
Den eneste bunken som er verdt å fordype seg i er altså den som ikke handler om juss (er det kanskje verdisynet mitt som ødelegger for studiene?). Min favoritt her er jeg ganske sikker på at stammer fra Jon Stewart. Det er også godt mulig den handler om Eliot Spitzer. For that's how I roll:
(Neida, det går ikke an å se hva som står ("every time a governor is linked penally to a prostitution ring"), men jeg lover at det er passende med et aldri så lite "ba-dam-bam!" omtrent... nuh!)
Merk den smått hysteriske understrekningen. Joda. Merk også at jeg ikke vet hva fokus og skarphet betyr. Merk at du kan skimte norsk skole som oppsummert av vår nye kunnskapsminister på lappen rett over ("lesing, regning, makramé, keramikk og batikk"). Merk avslutningsvis at jeg er et lærerbarn, og dermed er genetisk disponert for å finne slikt hysterisk morsomt. Det med skole, altså, ikke det med "linked penally". Der har jeg ingen andre å skylde på (men hvis jeg prøver hardt nok, er jeg sikker på at jeg kan skylde på juridisk fakultet for det også).
En annen gul lapp fant jeg utenpå panterettsboka mi, og der sto det "Dorothy Parker called. She wants her misery [= panterett] back". Jeg er ikke så glad i panterett. Jeg er dog glad i sentimentale sitater som "dreaming of the pleasure I'm gonna have, watching your hairline recede, my vain darling" og "she once thought they'd grow old together" på samme lapp. Det kalles å være pessimist. Det kalles også å være ironisk, hvis du er Alanis Morisette.
Sitater fra NRK-nyhetene var også godt representert (Christian Borch om Al Gore: "...mannen som egentlig vant presidentvalget i 2000."). Det kalles å være opphengt i NRK-nyhetene.
Dessuten har jeg åpenbart forsøkt meg på fremmedspråk i løpet av året, for jeg fant lapper med "l'chaim" og "yetzer hara" både her og der. Ikke at jeg kimser av morsmålet, altså, for jeg fant en lapp hvor det sto "fokusert = målmedviten". Det kalles å slå et slag for nynorsken. Det kalles også å ha en svakhet for, eh, alt som er jødisk. Jeg skylder på Woody Allen, hvis filmer jeg åpenbart så i altfor, altfor ung alder (hvis Freud har lyst til å komme med en kommentar her, kan han få lov (jeg hadde sikkert falt for ham også)).
Og når vi snakker om Woody Allen, var det én gul lapp som hadde en veritabel dialog gående. Jeg tror den handlet om, øh... Den ble i hvert fall avsluttet med følgende punchline (det var egentlig ingen punchline, men jeg ville gjerne det skulle være det): "It's the beautiful that will make you alcohol?" (hvis det var Woody Allen som hadde skrevet den lappen, hadde det vært en punchline).
Hvis noen sånn helt til slutt kunne forklare meg hva i all verden jeg har tenkt når jeg har rablet ned "Dorothy Lamour and the squid people", ville det, by me, be appreciated.
-
Ellers: Glasset (med sugerør! for jeg er fem år!) kan tenkes å inneholde rom fra en flaske med en sjørøver utenpå. En sjørøver, ja.
Eh.
Jeg er akkurat en sånn advokat du ville hyrt inn til det der sensitive arveoppgjøret, er jeg ikke?
Eventuelt den der millionkontrakten.
(selv synes jeg ølflaske-lysestakene er svært profesjonelle)
-
* Tro det eller ei, men at tankene går til Spitzer midt i eksamensforberedelsene er faktisk ikke så dumt. Da kan jeg nemlig tenke "Hmpf! Hvis Eliot Spitzer klarte å få seg en juridikum, klarer vel jeg det også!". For det er visst sånn jeg psyker meg opp. Jeg tør påstå at det er et bedre incentiv enn fjorårets Sylvia Plath**
** Jeg ser nå, og jeg sverger at jeg ikke så det før nå, at også fjorårets gule lapp-post inneholdt dårlige ordspill, sågar den samme linja om å tipse servitrisene (dette er åpenbart min store kampsak). Jeg vet ikke hva jeg skal synes om det, men hvis Freud ennå er her, har han sikkert noe han skulle ha sagt (og det er: "øh... jeg tror denne jussen er i ferd med å gjøre deg aldeles Sylvia Plath").
Og derrrrrr er vi full circle!
Det nærmer seg eksamen, og jeg regner med at dere har ventet i spenning (høy, høy høyspenning) på årets "det er snart eksamen og jeg samler årets produksjon av gule lapper"-bilde. Derfor brukte jeg fredag kveld på - du gjettet det! - å samle sammen årets produksjon av gule lapper (og noen rosa). Og ta bilde av dem. For jeg har en glamorøs og høytflyvende livsstil.
In other news er jeg fullstendig ute av stand til å ta bilder som ser halvveis anstendige ut (tilfeldigvis finnes det heller ingen bilder av meg som ser halvveis anstendige ut. sånn apropos og nå vet du det, lizm). Jeg kunne skyldt på en fuktig aften, men den [inne]holder ikke vann! Aftenen, altså. Hoi! I'm on fire i dag!
(don't forget to tip your waitresses, i'll be here all week!)
Det er en viss mulighet for at det blir flere håpløse forsøk på ordspill etter bildet.
O-kay. Det ser kanskje ut som kaos, og... det er det, men det er da orden i kaoset! (sa hun som brukte halve kvelden på å lete etter kameraet sitt)
Øverste bunke, ved siden av den eneste planten jeg har som har levd i mer enn tre dager (ergo måtte den dokumenteres) er selskapsrett-bunken, under - i hele to bunker - er obligasjonsretten, ved siden av den har vi tredjemannsvern (som jeg ennå er litt usikker å hva er for noe) og ved siden av der igjen: Alle de gule lappene som ikke hadde noe som helst med juss å gjøre. Jeg liker dem best (på en av dem sto det "drowning in her own professionally chlorinated swimming pool", og... nei, jeg vet ikke hva det betyr, men jeg antar at det er litt som at jeg drukner i mine ikke-så-profesjonelt-skrevne lapper).
Skal vi ta et overflatisk overblikk (er "overflatisk overblikk" smør på flesk? stammer metaforene mine fra 1952?), kan jeg melde om at ca halvparten av obligasjonsretts-lappene handler om kontrollansvar. Jeg innbiller meg tydeligvis at det er veldig, veldig (veldig, veldig!) viktig, mens tredjemannsvern-lappene bærer mer preg av "når cedenten overdrar til cesjonaren blir... hva søtten er debitor cessus?!?!". Den oppvakte leser vil kanskje også merke at det mangler en rettshistorie-bunke. Ooops. Eller evt andre ord som ikke er så... forsiktige.
Den eneste bunken som er verdt å fordype seg i er altså den som ikke handler om juss (er det kanskje verdisynet mitt som ødelegger for studiene?). Min favoritt her er jeg ganske sikker på at stammer fra Jon Stewart. Det er også godt mulig den handler om Eliot Spitzer. For that's how I roll:
(Neida, det går ikke an å se hva som står ("every time a governor is linked penally to a prostitution ring"), men jeg lover at det er passende med et aldri så lite "ba-dam-bam!" omtrent... nuh!)
Merk den smått hysteriske understrekningen. Joda. Merk også at jeg ikke vet hva fokus og skarphet betyr. Merk at du kan skimte norsk skole som oppsummert av vår nye kunnskapsminister på lappen rett over ("lesing, regning, makramé, keramikk og batikk"). Merk avslutningsvis at jeg er et lærerbarn, og dermed er genetisk disponert for å finne slikt hysterisk morsomt. Det med skole, altså, ikke det med "linked penally". Der har jeg ingen andre å skylde på (men hvis jeg prøver hardt nok, er jeg sikker på at jeg kan skylde på juridisk fakultet for det også).
En annen gul lapp fant jeg utenpå panterettsboka mi, og der sto det "Dorothy Parker called. She wants her misery [= panterett] back". Jeg er ikke så glad i panterett. Jeg er dog glad i sentimentale sitater som "dreaming of the pleasure I'm gonna have, watching your hairline recede, my vain darling" og "she once thought they'd grow old together" på samme lapp. Det kalles å være pessimist. Det kalles også å være ironisk, hvis du er Alanis Morisette.
Sitater fra NRK-nyhetene var også godt representert (Christian Borch om Al Gore: "...mannen som egentlig vant presidentvalget i 2000."). Det kalles å være opphengt i NRK-nyhetene.
Dessuten har jeg åpenbart forsøkt meg på fremmedspråk i løpet av året, for jeg fant lapper med "l'chaim" og "yetzer hara" både her og der. Ikke at jeg kimser av morsmålet, altså, for jeg fant en lapp hvor det sto "fokusert = målmedviten". Det kalles å slå et slag for nynorsken. Det kalles også å ha en svakhet for, eh, alt som er jødisk. Jeg skylder på Woody Allen, hvis filmer jeg åpenbart så i altfor, altfor ung alder (hvis Freud har lyst til å komme med en kommentar her, kan han få lov (jeg hadde sikkert falt for ham også)).
Og når vi snakker om Woody Allen, var det én gul lapp som hadde en veritabel dialog gående. Jeg tror den handlet om, øh... Den ble i hvert fall avsluttet med følgende punchline (det var egentlig ingen punchline, men jeg ville gjerne det skulle være det): "It's the beautiful that will make you alcohol?" (hvis det var Woody Allen som hadde skrevet den lappen, hadde det vært en punchline).
Hvis noen sånn helt til slutt kunne forklare meg hva i all verden jeg har tenkt når jeg har rablet ned "Dorothy Lamour and the squid people", ville det, by me, be appreciated.
-
Ellers: Glasset (med sugerør! for jeg er fem år!) kan tenkes å inneholde rom fra en flaske med en sjørøver utenpå. En sjørøver, ja.
Eh.
Jeg er akkurat en sånn advokat du ville hyrt inn til det der sensitive arveoppgjøret, er jeg ikke?
Eventuelt den der millionkontrakten.
(selv synes jeg ølflaske-lysestakene er svært profesjonelle)
-
* Tro det eller ei, men at tankene går til Spitzer midt i eksamensforberedelsene er faktisk ikke så dumt. Da kan jeg nemlig tenke "Hmpf! Hvis Eliot Spitzer klarte å få seg en juridikum, klarer vel jeg det også!". For det er visst sånn jeg psyker meg opp. Jeg tør påstå at det er et bedre incentiv enn fjorårets Sylvia Plath**
** Jeg ser nå, og jeg sverger at jeg ikke så det før nå, at også fjorårets gule lapp-post inneholdt dårlige ordspill, sågar den samme linja om å tipse servitrisene (dette er åpenbart min store kampsak). Jeg vet ikke hva jeg skal synes om det, men hvis Freud ennå er her, har han sikkert noe han skulle ha sagt (og det er: "øh... jeg tror denne jussen er i ferd med å gjøre deg aldeles Sylvia Plath").
Og derrrrrr er vi full circle!
La música FOLK!
iTunes har endelig og til min store glede klart å grave fram litt Sally Oldfield*, og jeg har til min store glede og visse andres store fortvilelse spilt You Set My Gypsy Blood Free ("I wanna run through the dew of the night! To bring flowers to lay at your feet!") ca nihundre ganger det siste døgnet. Selv ser jeg ikke noen problemer ved dette i det hele tatt, men enkelte andre har gitt uttrykk for en viss... frustrasjon. Som kuliminerte i følgende:
"Have you now officially turned into my crazy aunt Mable, she of excessive turquoise jewellery and patchouli incense, who moved to New Mexico to start her own pottery and ended up with seventeen cats and a room-mate whose name may or may not be Fertile Rainn?!?"
Det er trykket på "Rainn" som gjør det hysterisk morsomt og, joda, etter syv minutter med latterkrampe, måtte jeg innrømme at jeg har en viss svakhet for turkiser og sølv. Dette betyr ikke på noen måte at en lignende svakhet for Sally Oldfield gjør meg gal, gjør det vel?
...
Fullstendig urelatert: Jeg har nå fryktelig lyst til å flytte til New Mexico og drive med keramikk. Muligens også akvarellmaling, økologiske grønnsaker og et eller annet som har med fruktbarhetsgudinner å gjøre. Og, oooh, batikk!
...
I hvert fall: Hvis dere ønsker å inspirere til lignende tirader - og det er jeg sikker på at dere vil - anbefaler jeg et par-tretusen klikk på denne youtube-videoen:
Den har dessverre ikke noe frittgående gypsy blood (ref. ferske nyhetssaker, og, åh, jeg mener ikke å være fullstendig politisk ukorrekt, unnskyld, men også: heh. nei, unnskyld), men den har silkepysjamas/nesten-tusenogén-natt-antrekk og diskolys og røyk og trommer og menn med skjegg, og best av alt: Det er et opptak fra spansk TV, og hvis ikke den begeistrede terpingen på "la música FOLK!" får deg i bedre humør**, så vet ikke jeg (we are perfect mirrors in the sky, yo!).
(nei, jeg tuller ikke, jeg er ikke engang ironisk; jeg har brukt de siste dagene på å elske Sally Oldfield med nesten like stor entusiasme som publikum i den videoen**)
...
Det kan hende at jeg funnet frem til Buffy Saint-Marie*** også, for hvis man først skal overdose på "la música FOLK!" osv:
Nå kommer noen snart til å ekspropriere stereoen og tvangsspille litt dystre menn som egentlig ikke kan synge, men før det skjer må det sies at Sainte-Maries versjon av Up Where We Belong har honest-to-goodness fugleskrik i bakgrunnen ("where the eagles fly", lizm), og hvis ikke det er fanatstisk etc, og visste dere egentlig at det var Buffy Sainte-Marie som sto bak den sangen? Og, ja, det ser ut til at min versjon av musikksmak har avsporet fullstendig og krasjet rett inn i, øh, En offiser og en gentleman.
Så kanskje jeg trenger noen deprimerte menn snart. Eller en katt.
Ooooh, røkelse!
Jeg tror jeg har Joan Baez liggende her et sted også.
* Dette er egentlig et lite under, for Sally Oldfield er åpenbart såpass obskur (jeg bruker det ordet helt feil og jeg klarer ikke stoppe) at hun knapt finnes på Wikipedia.
** Det kan hende jeg er miljøskadd; faren min har noe i nærheten av Oldfields komplette diskografi, og hadde det ikke vært for at jeg elsket henne så høyt selv, hadde han blitt mobbet herfra til evigheten (jeg er ganske sikker på at det finnes opptil flere Sally Oldfield-sanger om evighet). Dessuten er jeg delvis oppvokst med spansk TV; nostalgifaktoren er... høy (jeg er ganske sikker på at det finnes opptil flere Sally Oldfield-sanger som ble skrevet mens hun var... øh. unnskyld, da.)
*** Der min kjærlighet til Sally Oldfield er en smule... camp, må det sies at min kjærlighet til Buffy Sainte-Marie er mer "hør på henne på eget ansvar, for i sensibelt humør kan hun få deg til å knekke aldeles sammen". Så er det sagt også. Jeg driver ikke bare med ufine sigøynervitser.
"Have you now officially turned into my crazy aunt Mable, she of excessive turquoise jewellery and patchouli incense, who moved to New Mexico to start her own pottery and ended up with seventeen cats and a room-mate whose name may or may not be Fertile Rainn?!?"
Det er trykket på "Rainn" som gjør det hysterisk morsomt og, joda, etter syv minutter med latterkrampe, måtte jeg innrømme at jeg har en viss svakhet for turkiser og sølv. Dette betyr ikke på noen måte at en lignende svakhet for Sally Oldfield gjør meg gal, gjør det vel?
...
Fullstendig urelatert: Jeg har nå fryktelig lyst til å flytte til New Mexico og drive med keramikk. Muligens også akvarellmaling, økologiske grønnsaker og et eller annet som har med fruktbarhetsgudinner å gjøre. Og, oooh, batikk!
...
I hvert fall: Hvis dere ønsker å inspirere til lignende tirader - og det er jeg sikker på at dere vil - anbefaler jeg et par-tretusen klikk på denne youtube-videoen:
Den har dessverre ikke noe frittgående gypsy blood (ref. ferske nyhetssaker, og, åh, jeg mener ikke å være fullstendig politisk ukorrekt, unnskyld, men også: heh. nei, unnskyld), men den har silkepysjamas/nesten-tusenogén-natt-antrekk og diskolys og røyk og trommer og menn med skjegg, og best av alt: Det er et opptak fra spansk TV, og hvis ikke den begeistrede terpingen på "la música FOLK!" får deg i bedre humør**, så vet ikke jeg (we are perfect mirrors in the sky, yo!).
(nei, jeg tuller ikke, jeg er ikke engang ironisk; jeg har brukt de siste dagene på å elske Sally Oldfield med nesten like stor entusiasme som publikum i den videoen**)
...
Det kan hende at jeg funnet frem til Buffy Saint-Marie*** også, for hvis man først skal overdose på "la música FOLK!" osv:
Nå kommer noen snart til å ekspropriere stereoen og tvangsspille litt dystre menn som egentlig ikke kan synge, men før det skjer må det sies at Sainte-Maries versjon av Up Where We Belong har honest-to-goodness fugleskrik i bakgrunnen ("where the eagles fly", lizm), og hvis ikke det er fanatstisk etc, og visste dere egentlig at det var Buffy Sainte-Marie som sto bak den sangen? Og, ja, det ser ut til at min versjon av musikksmak har avsporet fullstendig og krasjet rett inn i, øh, En offiser og en gentleman.
Så kanskje jeg trenger noen deprimerte menn snart. Eller en katt.
Ooooh, røkelse!
Jeg tror jeg har Joan Baez liggende her et sted også.
* Dette er egentlig et lite under, for Sally Oldfield er åpenbart såpass obskur (jeg bruker det ordet helt feil og jeg klarer ikke stoppe) at hun knapt finnes på Wikipedia.
** Det kan hende jeg er miljøskadd; faren min har noe i nærheten av Oldfields komplette diskografi, og hadde det ikke vært for at jeg elsket henne så høyt selv, hadde han blitt mobbet herfra til evigheten (jeg er ganske sikker på at det finnes opptil flere Sally Oldfield-sanger om evighet). Dessuten er jeg delvis oppvokst med spansk TV; nostalgifaktoren er... høy (jeg er ganske sikker på at det finnes opptil flere Sally Oldfield-sanger som ble skrevet mens hun var... øh. unnskyld, da.)
*** Der min kjærlighet til Sally Oldfield er en smule... camp, må det sies at min kjærlighet til Buffy Sainte-Marie er mer "hør på henne på eget ansvar, for i sensibelt humør kan hun få deg til å knekke aldeles sammen". Så er det sagt også. Jeg driver ikke bare med ufine sigøynervitser.
What's in a name?
Lou Reed and Laurie Anderson secretly wed!
(vel, strengt tatt ikke så innmari hemmelig)
Litt fordi det er sladder som jeg regner med blir oversett av Se&Hør, men mest fordi den bittebittelille notisen inneholder navnet Beauregard Houston-Montgomery. I mitt neste liv vil jeg gjerne hete det, gjerne med et par-tre(tusen) tillegg. Jeg tenker Mordechai, Bernadette og Gyrid (som min mor veldig, veldig gjerne ville kalle meg). Og det må definitivt være med "den tredje" på slutten.
Det eneste jeg kjapp-kjapt klarer å finne ut om Beauregard Houston-Montgomery (bortsett fra at han "spent the night playing with Belzer's dog, Bebe, and the Reed-Anderson's dog, Lolabelle") er at han... samler på dukker og skriver bøker om dem? Fabelaktig!
(ja, jeg leser page six nå - alt for å slippe unna konkursretten)
(vel, strengt tatt ikke så innmari hemmelig)
Litt fordi det er sladder som jeg regner med blir oversett av Se&Hør, men mest fordi den bittebittelille notisen inneholder navnet Beauregard Houston-Montgomery. I mitt neste liv vil jeg gjerne hete det, gjerne med et par-tre(tusen) tillegg. Jeg tenker Mordechai, Bernadette og Gyrid (som min mor veldig, veldig gjerne ville kalle meg). Og det må definitivt være med "den tredje" på slutten.
Det eneste jeg kjapp-kjapt klarer å finne ut om Beauregard Houston-Montgomery (bortsett fra at han "spent the night playing with Belzer's dog, Bebe, and the Reed-Anderson's dog, Lolabelle") er at han... samler på dukker og skriver bøker om dem? Fabelaktig!
(ja, jeg leser page six nå - alt for å slippe unna konkursretten)
dobbeltve-te-eff?!*
Eksamen nærmer seg, ergo ser jeg aller mest ut som et stort spørsmålstegn for tiden. Og som om ikke de studierelaterte spørsmålene var nok:
1. Hvorfor i all verden har jeg plutselig begynt å få poem-a-day-mailer fra Academy of American Poets på min høyst private email-adresse? Det er nye dikt, hver dag, som jeg ikke har tid til å lese, og ikke hjerte til å slette (man sletter da ikke uleste dikt!), og nå er innboksen min full av poesi.
(men, altså, seriøst: det siste diktet jeg fikk heter så meget som "Mummy of a Lady Named Jemutesonekh XXI Dynasty", og jeg... jeg vet ikke helt, jeg.)
2. Hvorfor har naboen min hengt opp et ark med "206" i krigstyper i vinduet sitt? Hvorfor, hvorfor, og hva betyr det? (og, nei, hun bor ikke i nr 206. hun bor i nr 11)
(vinduet inneholder også minst én Buddha-figur, et amerikansk flagg og, øh, en rød lykt og jeg har god nok fantasi til å bli nysjerrig)
3. Whatever happened to Rene Russo? Mellom jobb og studier og rødvin og sjokolade snublet jeg en kveld over The Thomas Crown Affair (jada, jada), og jeg tror kanskje Russos tilstedeværelse i den filmen nesten fikk meg til å like Pierce Brosnan (neida, ikke egentlig. okay, da, men bare litt).
Relatert spørsmål: Hvorfor er jeg opphengt i filmer som har "helten drar med heltinnen opp i småfly"-montasjer (se: Mitt Afrika, Den engelske pasienten).
Relatert-relatert spørsmål: Hvorfor er jeg opphengt i filmer som finner sted i Afrika (se: Mitt Afrika, Afrikadronningen, Gorillas in the mist (jada, jada, jada))?
Relatert-relatert-relatert spørsmål: Hvorfor er jeg opphengt i filmer med Sigourny Weaver (se: Gorillas in the mist, Alien, The Year of Living Dangerously)?
Relatert-relatert-relatert-relatert spørsmål: Hvor mange timer av mitt liv har jeg kastet bort ved å snuble over den siste halvtimen av The Year of Living Dangerously på TCM?
4. Whatever happened to Grace Slick? Jeg snublet (jeg snubler mye) over min gamle utgave av Jefferson Airplanes Greatest Hits også, og, lo! was it ever awesome! Men hvor ble det av Grace Slick etter at hun var ferdig med å bygge byer av rock and roll og sånn? Noe sier meg at hun har flyttet ut på landet og begynt å male Alice i eventyrland-bilder, men det kan hende det bare er ønsketenkning.
5. Whatever happened to Baby Jane? Neida, det vet jeg (crash, crash, burn).
* det er internett-speak, for jeg er ung og hipp og internett-savvy og... sånn. Åpenbart.
(åpenbart ikke internett-savvy nok til å wiki-e halvparten av spørsmålene mine, men dog (mest lat, egentlig))
1. Hvorfor i all verden har jeg plutselig begynt å få poem-a-day-mailer fra Academy of American Poets på min høyst private email-adresse? Det er nye dikt, hver dag, som jeg ikke har tid til å lese, og ikke hjerte til å slette (man sletter da ikke uleste dikt!), og nå er innboksen min full av poesi.
(men, altså, seriøst: det siste diktet jeg fikk heter så meget som "Mummy of a Lady Named Jemutesonekh XXI Dynasty", og jeg... jeg vet ikke helt, jeg.)
2. Hvorfor har naboen min hengt opp et ark med "206" i krigstyper i vinduet sitt? Hvorfor, hvorfor, og hva betyr det? (og, nei, hun bor ikke i nr 206. hun bor i nr 11)
(vinduet inneholder også minst én Buddha-figur, et amerikansk flagg og, øh, en rød lykt og jeg har god nok fantasi til å bli nysjerrig)
3. Whatever happened to Rene Russo? Mellom jobb og studier og rødvin og sjokolade snublet jeg en kveld over The Thomas Crown Affair (jada, jada), og jeg tror kanskje Russos tilstedeværelse i den filmen nesten fikk meg til å like Pierce Brosnan (neida, ikke egentlig. okay, da, men bare litt).
Relatert spørsmål: Hvorfor er jeg opphengt i filmer som har "helten drar med heltinnen opp i småfly"-montasjer (se: Mitt Afrika, Den engelske pasienten).
Relatert-relatert spørsmål: Hvorfor er jeg opphengt i filmer som finner sted i Afrika (se: Mitt Afrika, Afrikadronningen, Gorillas in the mist (jada, jada, jada))?
Relatert-relatert-relatert spørsmål: Hvorfor er jeg opphengt i filmer med Sigourny Weaver (se: Gorillas in the mist, Alien, The Year of Living Dangerously)?
Relatert-relatert-relatert-relatert spørsmål: Hvor mange timer av mitt liv har jeg kastet bort ved å snuble over den siste halvtimen av The Year of Living Dangerously på TCM?
4. Whatever happened to Grace Slick? Jeg snublet (jeg snubler mye) over min gamle utgave av Jefferson Airplanes Greatest Hits også, og, lo! was it ever awesome! Men hvor ble det av Grace Slick etter at hun var ferdig med å bygge byer av rock and roll og sånn? Noe sier meg at hun har flyttet ut på landet og begynt å male Alice i eventyrland-bilder, men det kan hende det bare er ønsketenkning.
5. Whatever happened to Baby Jane? Neida, det vet jeg (crash, crash, burn).
* det er internett-speak, for jeg er ung og hipp og internett-savvy og... sånn. Åpenbart.
(åpenbart ikke internett-savvy nok til å wiki-e halvparten av spørsmålene mine, men dog (mest lat, egentlig))
I lieu* av en ordentlig post, får dere en med mange [ og ]**
Gah. Jeg har hundre påbegynte bloggposter som alle går litt sånn som dette: "Så, hvordan har det seg at jeg har/ikke har [sett inn verb-basert fjas her] og hvorfor er jeg så [sett inn adjektiv-basert fjas her] og hvorforeksameneksameneksamen og, ooooh jon stewart!"
Kvalitet, med andre ord. Og apropos kvalitet og Jon Stewart: For en uke siden fikk jeg følgende mail av min venninne C:
Subject: When hotnessssesesessss collide
Well, fuck me, but that was hot.
Jeg vet ikke, men er villig til å vedde i hvert fall tre dollar (har dere sett dollarkursen?! og høres jeg ut som en finansnerd?!) på at det var en referanse til George Clooney på The Daily Show. Og hvis du ikke fikk med deg det i går, er det synd for deg (jeg er virkelig svært hjelpsom i dag).
Og siden jeg først driver og deler personlig korrespondanse, kan jeg gi dere følgende anekdote fra min brors skolehverdag: "Vi skulle diskutere EU-medlemsskap i dag, men det var ingen som var for EU, så det gikk ikke".
Akk, disse Katedralskole-barna!
Ellers har jeg hengt på jobb til klokken elleve omtrent hver dag (kveld) denne uken, og benyttet tiden til å skrive gule lapper til meg selv ([post-it-] note to self! get it, get it?! (gosj, jeg er slitsom)) om aldri å gjøre karriere innen "corporate [whatever]". Nyttig.
Dette var egentlig... [mer enn nok for i dag/fullstendig uinteressant/hæ?!?]
* Ja, jøss, jeg kan fransk!*** Det vil si, I get the ouvre, I understand the basic mise en scène av det franske språk. Det vil si, jeg kan bare amerikaniserte franske fraser. Neida, jeg kan ikke fransk i det hele tatt (I really don't understand anything) (men jeg er innmari god på å sitere gamle TV-serier).
** Fordi jeg endelig har funnet ut hvordan man skriver [ og ] på en mac-maskin. Det tok bare fjorten måneder. Sånn cirka.
*** Å, å, å, når jeg skulle lenke til lieu poppet denne siden opp, og den heter InvestorWords og, å, jeg vet ikke hvorfor det er hysterisk morsomt, men det er det, og igjen: Gule lapper til meg selv, altså, gule lapper.
Kvalitet, med andre ord. Og apropos kvalitet og Jon Stewart: For en uke siden fikk jeg følgende mail av min venninne C:
Subject: When hotnessssesesessss collide
Well, fuck me, but that was hot.
Jeg vet ikke, men er villig til å vedde i hvert fall tre dollar (har dere sett dollarkursen?! og høres jeg ut som en finansnerd?!) på at det var en referanse til George Clooney på The Daily Show. Og hvis du ikke fikk med deg det i går, er det synd for deg (jeg er virkelig svært hjelpsom i dag).
Og siden jeg først driver og deler personlig korrespondanse, kan jeg gi dere følgende anekdote fra min brors skolehverdag: "Vi skulle diskutere EU-medlemsskap i dag, men det var ingen som var for EU, så det gikk ikke".
Akk, disse Katedralskole-barna!
Ellers har jeg hengt på jobb til klokken elleve omtrent hver dag (kveld) denne uken, og benyttet tiden til å skrive gule lapper til meg selv ([post-it-] note to self! get it, get it?! (gosj, jeg er slitsom)) om aldri å gjøre karriere innen "corporate [whatever]". Nyttig.
Dette var egentlig... [mer enn nok for i dag/fullstendig uinteressant/hæ?!?]
* Ja, jøss, jeg kan fransk!*** Det vil si, I get the ouvre, I understand the basic mise en scène av det franske språk. Det vil si, jeg kan bare amerikaniserte franske fraser. Neida, jeg kan ikke fransk i det hele tatt (I really don't understand anything) (men jeg er innmari god på å sitere gamle TV-serier).
** Fordi jeg endelig har funnet ut hvordan man skriver [ og ] på en mac-maskin. Det tok bare fjorten måneder. Sånn cirka.
*** Å, å, å, når jeg skulle lenke til lieu poppet denne siden opp, og den heter InvestorWords og, å, jeg vet ikke hvorfor det er hysterisk morsomt, men det er det, og igjen: Gule lapper til meg selv, altså, gule lapper.
Touché
Han: Are you really, truly, honestly trying to kill me with girly imagery?
Jeg: I do not, in any way, understand what you are getting at.
Han: "These are the clouds of Michelangelo, muscular with gods and sungold"?
Jeg: Well. Okay.
(I følge iTunes har jeg spilt Joni Mitchells Hejira noe sånt som 52 ganger. Det er hele albumet. 52 ganger. Siden fredag. Når jeg liker noe, så liker jeg det, men selv jeg ser at det kan være på tide med litt selvkritikk. På den annen side drakk noen opp all whiskeyen min, så noen har egentlig bare godt av tre døgn med Joni Mitchell.)
Jeg: I do not, in any way, understand what you are getting at.
Han: "These are the clouds of Michelangelo, muscular with gods and sungold"?
Jeg: Well. Okay.
(I følge iTunes har jeg spilt Joni Mitchells Hejira noe sånt som 52 ganger. Det er hele albumet. 52 ganger. Siden fredag. Når jeg liker noe, så liker jeg det, men selv jeg ser at det kan være på tide med litt selvkritikk. På den annen side drakk noen opp all whiskeyen min, så noen har egentlig bare godt av tre døgn med Joni Mitchell.)
Ting, påske etc. Siden sist (bla bla).
Fag
Jeg er ingen jusstudent. Ikke at jeg ikke studerer juss, men jeg er ingen jusstudent. Slikt er godt å få klarhet i. Neste semester blir jeg kvasiintellektuell Blindernbabe, for gudene skal vite at jeg trenger en pause fra, eh, condictio indebiti. For, joda, mitt forsinkede ungdomsopprør består åpenbart i å ta en pause fra jusstudiene for å studere statsvitenskap. Hoppsann, snakk om løssluppent! (det som virkelig er tragisk er mengden av tid jeg har brukt på å overbevise meg selv om at det er helt greit å være tjuefire år og ikke bare tjuetreogethalvt når jeg avslutter studiene. Gosj.)
Påske-musikk
Jeg har passende nok brukt påsken på å oppdage Judee Sill, hvilket kan ha ført til Jesus Was A Crossmaker-allsang. Jeg sa jo det var passende. Det kan også ha ført til at min far angrer bittert på at han noen gang ytret ordene "Judee" og "Sill" i min nærhet, samt at naboene ganske sikkert tror vi har blitt omvendt i løpet av påsken. Skuffelsen kan også ha vært stor da min bror med store wikipedia-øyne fant ut at "hun er jo døøøød, jo!". Downtrip, som vi pleier å si på disse kanter (jada, jeg driver og har en bitteliten hangup på gamle vestkyst-singer-songwritere. og så, da?).
Påske/futurum, futurum/påske
Påske betyr også sommerhus og sommerhus betyr også at jeg for nihundreogfemtende gang vurderer å bli eremitt med egne økologiske grønnsaker og altfor mange bøker. Og en kjeller full av vin, der det nå er en kjeller full av spindelvev (men hvite murvegger og blå vinduskarmer - potensiale!). For man kan ikke prosedere iført bestefars gamle Fjellrev, kan man vel?
Mer futurum
Og hvis jeg ikke skal bli økologisk fjellrev, kunne jeg godt tenke meg et semester på UC Berkeley (Go Bears!). Sånn i tilfelle det er noen rike velgjørere der ute.
Bøker
Det kan hende at jeg elsket Marisha Pessls Special Topics in Calamity Physics noe helt uanstendig (min utgave har også det mest rosa og blomstrete og lyseblå omslaget ever, her også speilvendt, courtsey of Photoboot (jeg hadde en sånn lyseblå undulat da jeg fortsatt var, øh, ung og lovende, høh, høh)).
Det kan hende jeg satt oppe til klokka fire for å lese ut Audrey Niffeneggers (å, etternavnene! de er fancy!) The Time Traveler's Wife. (jeg plukket opp disse to bøkene samtidig og det var ikke før jeg kom hjem at jeg så at skryte-utsagnet utenpå Pessls bok kom fra Niffenegger, og jeg regner med at det bare er jeg som synes det er festlig med sånne sammentreff)
Det kan hende jeg leste Primary Colors enda en gang (og så filmen også, og, hallo Emma Thompson!).
Jeg har definitivt lest meg opp på Eleanor Roosevelt i Det Bestes fortreffelige Store navn fra verdenshistorien. Dessuten: Thor Heyerdahl.
Mer musikk
Min ganske greie lillebror drar meg med på Nick Cave-konsert 16. mai. Jeg har dog ingen greie på Nick Cave (jada, jeg vet, blasfemi etc). Hvor begynner jeg? Jeg kunne spurt nevnte lillebror, men han har allerede gitt meg ti CDer og streng beskjed om å høre på dem alle sammen. På én gang og med én gang.
Dessuten: Når Leonard Cohen spiller i Oslo i sommer, befinner jeg meg på den andre kanten av landet uten mulighet til å reise min vei, fordi noen må jobbe hele sommeren for å få råd til strømregningen. (Min far og jeg har for øvrig hmmm-et og hmpf-et mye over at han skal spille på Bislett Stadion. Cohen på stadion, lizm? Hmmm. Og hmpf. Er vi virkelig de eneste som hmmm-er og hmpf-er over dette? Okay, da.)
Musikk III
Jeg begynner å nærme meg en komplett Joni Mitchell-samling nå, og har Shadows and Lights og Hejira på en kontinuerlig loop på stereoen, og jeg tror jeg er i ferd med å ta livet av naboene mine. De Blackeyed Peas-elskende naboene mine. Mwahahaha!
Meta
I går leste jeg gjennom gamle notatbøker og, get this, skrev kommentarer til meg selv. Jeg var ganske imponert over gamle formuleringer. Det er dette som er toppen av selvopptatthet, og jeg gratulerer herved meg selv (takk).
Mer meta
Det er så lenge siden jeg har vært inne på egen blogg at adressen er slettet fra den der adresselinjen, du vet.
Jeg er ingen jusstudent. Ikke at jeg ikke studerer juss, men jeg er ingen jusstudent. Slikt er godt å få klarhet i. Neste semester blir jeg kvasiintellektuell Blindernbabe, for gudene skal vite at jeg trenger en pause fra, eh, condictio indebiti. For, joda, mitt forsinkede ungdomsopprør består åpenbart i å ta en pause fra jusstudiene for å studere statsvitenskap. Hoppsann, snakk om løssluppent! (det som virkelig er tragisk er mengden av tid jeg har brukt på å overbevise meg selv om at det er helt greit å være tjuefire år og ikke bare tjuetreogethalvt når jeg avslutter studiene. Gosj.)
Påske-musikk
Jeg har passende nok brukt påsken på å oppdage Judee Sill, hvilket kan ha ført til Jesus Was A Crossmaker-allsang. Jeg sa jo det var passende. Det kan også ha ført til at min far angrer bittert på at han noen gang ytret ordene "Judee" og "Sill" i min nærhet, samt at naboene ganske sikkert tror vi har blitt omvendt i løpet av påsken. Skuffelsen kan også ha vært stor da min bror med store wikipedia-øyne fant ut at "hun er jo døøøød, jo!". Downtrip, som vi pleier å si på disse kanter (jada, jeg driver og har en bitteliten hangup på gamle vestkyst-singer-songwritere. og så, da?).
Påske/futurum, futurum/påske
Påske betyr også sommerhus og sommerhus betyr også at jeg for nihundreogfemtende gang vurderer å bli eremitt med egne økologiske grønnsaker og altfor mange bøker. Og en kjeller full av vin, der det nå er en kjeller full av spindelvev (men hvite murvegger og blå vinduskarmer - potensiale!). For man kan ikke prosedere iført bestefars gamle Fjellrev, kan man vel?
Mer futurum
Og hvis jeg ikke skal bli økologisk fjellrev, kunne jeg godt tenke meg et semester på UC Berkeley (Go Bears!). Sånn i tilfelle det er noen rike velgjørere der ute.
Bøker
Det kan hende at jeg elsket Marisha Pessls Special Topics in Calamity Physics noe helt uanstendig (min utgave har også det mest rosa og blomstrete og lyseblå omslaget ever, her også speilvendt, courtsey of Photoboot (jeg hadde en sånn lyseblå undulat da jeg fortsatt var, øh, ung og lovende, høh, høh)).
Det kan hende jeg satt oppe til klokka fire for å lese ut Audrey Niffeneggers (å, etternavnene! de er fancy!) The Time Traveler's Wife. (jeg plukket opp disse to bøkene samtidig og det var ikke før jeg kom hjem at jeg så at skryte-utsagnet utenpå Pessls bok kom fra Niffenegger, og jeg regner med at det bare er jeg som synes det er festlig med sånne sammentreff)
Det kan hende jeg leste Primary Colors enda en gang (og så filmen også, og, hallo Emma Thompson!).
Jeg har definitivt lest meg opp på Eleanor Roosevelt i Det Bestes fortreffelige Store navn fra verdenshistorien. Dessuten: Thor Heyerdahl.
Mer musikk
Min ganske greie lillebror drar meg med på Nick Cave-konsert 16. mai. Jeg har dog ingen greie på Nick Cave (jada, jeg vet, blasfemi etc). Hvor begynner jeg? Jeg kunne spurt nevnte lillebror, men han har allerede gitt meg ti CDer og streng beskjed om å høre på dem alle sammen. På én gang og med én gang.
Dessuten: Når Leonard Cohen spiller i Oslo i sommer, befinner jeg meg på den andre kanten av landet uten mulighet til å reise min vei, fordi noen må jobbe hele sommeren for å få råd til strømregningen. (Min far og jeg har for øvrig hmmm-et og hmpf-et mye over at han skal spille på Bislett Stadion. Cohen på stadion, lizm? Hmmm. Og hmpf. Er vi virkelig de eneste som hmmm-er og hmpf-er over dette? Okay, da.)
Musikk III
Jeg begynner å nærme meg en komplett Joni Mitchell-samling nå, og har Shadows and Lights og Hejira på en kontinuerlig loop på stereoen, og jeg tror jeg er i ferd med å ta livet av naboene mine. De Blackeyed Peas-elskende naboene mine. Mwahahaha!
Meta
I går leste jeg gjennom gamle notatbøker og, get this, skrev kommentarer til meg selv. Jeg var ganske imponert over gamle formuleringer. Det er dette som er toppen av selvopptatthet, og jeg gratulerer herved meg selv (takk).
Mer meta
Det er så lenge siden jeg har vært inne på egen blogg at adressen er slettet fra den der adresselinjen, du vet.
California
Fordi jeg ikke har noe å skrive om, rent bortsett fra litt småeksestensielle kvartlivskriser (kan jeg bli mer ufordragelig?), og fordi jeg aller helst skulle vært i California akkurat nå. Og litt fordi jeg aller, aller helst skulle vært Joni Mitchell i California for tredve, førti år siden. Jeg tror muligens det slår å lese om konkurs mens man ser valgdekning fra Texas halv tre om natta (cowboyhatter!).
Bitch Is The New Black
Å, Tina Fey! Om jeg ikke elsket deg fra før etc.
(via Jezebel, og, øh, er det bare jeg som ønsker meg en norsk versjon av Jezebel? kanskje mest fordi jeg kunne tenke meg å bli betalt for å jobbe for en norsk versjon av Jezebel, men for all del. og litt fordi jeg blir en smule sjarmert av nettsider hvor slike videoer fører til kommentarfelt fulle av diskusjoner om... offentlig helsevesen? dessuten har de bilder av george clooney, men ingen av trond espen seim - hence the need for en norsk osv)
Hei, George? Det er en merkelig pipelyd i leiligheten min også!
Da Time skulle kjøre en artikkel om George Clooney, inviterte intervjueren Joel Stein like godt Clooney hjem på middag. Og George kom. Og så. Og ble filmet, hvilket betyr at vi alle vant.
Under middagen ble Stein og Clooney forstyrret av en mystisk pipelyd, og Clooney, som den superhelten han jo er, insisterte på å finne ut hva det var. Hvilket betydde (betød? hæ? hvor ble gramatikk-skillzene mine av? å, george, du vipper meg helt av pinnen) å undersøke hele leiligheten. Loftet også. Og nå skal jeg være person nummer tre millioner til å dra denne: Clooney can visit my crawlspace anytime. Oooh, k-k-klassy!
Og, øh. Nå skal jeg se den videoen en gang til. I tilfelle noen lurte, er også jeg innmari god på å lage middag. Sikkert mye bedre enn herr Stein. Sånn hvis noen skulle ha lyst til å komme på besøk, på en måte, liksom.
(Ser dere! Jeg hater da ikke alle menn!)
Under middagen ble Stein og Clooney forstyrret av en mystisk pipelyd, og Clooney, som den superhelten han jo er, insisterte på å finne ut hva det var. Hvilket betydde (betød? hæ? hvor ble gramatikk-skillzene mine av? å, george, du vipper meg helt av pinnen) å undersøke hele leiligheten. Loftet også. Og nå skal jeg være person nummer tre millioner til å dra denne: Clooney can visit my crawlspace anytime. Oooh, k-k-klassy!
Og, øh. Nå skal jeg se den videoen en gang til. I tilfelle noen lurte, er også jeg innmari god på å lage middag. Sikkert mye bedre enn herr Stein. Sånn hvis noen skulle ha lyst til å komme på besøk, på en måte, liksom.
(Ser dere! Jeg hater da ikke alle menn!)
Om å holde kjeft og å holde kjeft
For litt siden hadde fr.martinsen en aldri så liten post om at Aslak Nore med fordel kunne... blitt hysjet på litt oftere. Det kan hende jeg lo ganske høyt av den posten (og for øvrig enda mer av Fjordfittes kjerringmeme (Er du kjerring? Er du sønnen til Kjartan Fløgstad?) som er intet mindre enn briljant).
I mitt univers eksisterer Fløgstad jr i et vakuum av "hold kjeft/ikke stopp", og av og til (ofte) har jeg lyst til å fike litt til ham. For selv om han irriterer noe grenseløst, er han samtidig og allikevel uforholdsmessig... et eller annet. Arkiver denne under ungpike-fase, eller noe, for, for... Han er så arrogant! Og underholdende! Og det synes jeg av en eller annen grunn er aldeles storveies (han er så teit!).
Dessuten er det mulig at også jeg er et av de barna som med fordel kunne blitt hysjet på en gang iblant, og like barn osv.
Poenget mitt er i hvert fall at jeg ofte ytrer "å, hold kjeft" når jeg leser Nore, men jeg smiler alltid (stort sett) når jeg gjør det. Jeg ytret "å, hold kjeft" da jeg leste Mads Larsen også, men jeg smilte ikke så veldig.
Mads Larsen har skrevet - noe forvirret - om "feministers horemyter", i hvert fall var jeg forvirret da jeg var ferdig å lese. Jeg tror det handler om at vi ikke kan prøve å stoppe prostitusjon i Norge så lenge det finnes prostituerte i andre land. For ikke å snakke om folk som dør av sult. Fordi vi subsidierer landbruket?
Dessuten er det galt å forby norske statsansatte å kjøpe sex i utlandet, fordi det er de lokale mennene som står for mesteparten av sex-kjøpet. Dette er logisk fordi... eh, det blir urettferdig for de norske? Eller? Hæ? Øh. Men Mads Larsen synes virkelig vi skal stoppe prostitusjon, altså. Bortsett fra når han ikke synes det. Eller så vil han bare stoppe litt, og andre steder. Kanskje.
Jeg vet ikke helt, jeg. Og det er mest fordi jeg egentlig ikke skjønner noe av det Larsen skriver i det hele tatt. Så vidt jeg kan se, driver han mest og sier én ting i begynnelsen av avsnittene og det stikk motsatte i slutten. Jeg skjønner dog at ting henger sammen - jeg skjønner til og med landbruksargumentet, selv om det er ufattelig dårlig presentert. Larsens tekst gjør imidlertid alt annet enn å henge sammen.
(Sånn innimellom følte jeg meg litt som en ungdomsskolelærer som prøver å rette en noe middelmådig norskstil: "Nei, nei, du må være konsekvent! Du kan ikke si at de reiser på bordell i den ene setningen og så at de plukker opp de samme jentene på mopeden i den neste! Og er de egentlig i Thailand eller i Vietnam eller i Kambodsja?")
Hovedsaken er i hvert fall (muligens, kanskje) at vi ikke kan prøve å hjelpe (ikke engang ufrivillig) prostituerte i Norge så lenge folk dør i krig. For det er verre å bli skutt enn å ligge med noen som betaler for det. Særlig når de som betaler er "vanlige menn. Pene nok, sosiale og med flere kjæresteforhold bak seg". Litt som vi ikke kan ønske oss likelønn så lenge kvinner ikke får kjøre bil i Saudi Arabia. Og litt , antar jeg, som det ikke går an å ha to tanker i hodet på en gang (kvinnehjernene våre er så smååååå!).
Dessuten forteller han en ganske trist historie om noen skuffede (vanlige, og pene nok) menn i Sørøst-Asia - jentene de hadde kjøpt med seg, ville nemlig bare gå hjem når de hadde gjort det de fikk betalt for. Ville ikke sove over engang! Uff da.
Det jeg likte aller best var dog at "feministene" bare vil bli kvitt prostitusjon fordi de "ønsker å nekte menn sex dersom de ikke innynder seg norske kvinners kurtise- og statuskrav." Gud forby at mennene skal være høflige og greie og respektere jenter og sånn bare for å få seg noe, lissom!
Men hva vet vel jeg. Ved siden av å være en barnslig og usaklig lekefeminist (håh, jeg kommer til å bruke den for hva det er verdt), er jeg også et av de infame kvinnfolkene som ikke synes at sex med andre er en menneskerett. Hoi! Og snart kommer jeg og tar jobben din også.
Jeg har forresten ikke nevnt leserkommentarene ennå . La oss bare si det slik at jeg er svært glad for at jeg kan overleve ganske lenge uten sex med andre (hvem er disse mennene? hvor kommer de fra? risikerer jeg å møte dem på gata? ææææh!).
Og, øh, slik gikk jeg fra å bable om Aslak Nore til en litt generell uvilje mot, øh, menn*. Unnskyld, Aslak (for enkelte kan det her finnes en vits om at jeg ikke trenger å si unnskyld til Aslak, for han er jo ingen... høh, høh. Men den kan de som er so inclined lage selv).
* Jada, jada, jeg generaliserer. Jeg er fullstendig klar over at de fleste menn er fullstendig okay. Noen er aldeles magnificente, faktisk (det var da voldsomt). Det er derfor jeg blir så innmari overrasket hver gang jeg er dum nok til å lese leserkommentarer. Og så blir jeg innmari redd for at jeg skal oppdage slike i min nære krets. For jeg synes de er skumle.
-
PS på tampen: Før jeg havner oppi en diger diskusjon, vil jeg minne om at jeg bare maser om teksten til Mads Larsen og de påfølgende leserkommentarene - jeg driver ikke og kaster brannfakler mht kriminalisering. O-kay?
I mitt univers eksisterer Fløgstad jr i et vakuum av "hold kjeft/ikke stopp", og av og til (ofte) har jeg lyst til å fike litt til ham. For selv om han irriterer noe grenseløst, er han samtidig og allikevel uforholdsmessig... et eller annet. Arkiver denne under ungpike-fase, eller noe, for, for... Han er så arrogant! Og underholdende! Og det synes jeg av en eller annen grunn er aldeles storveies (han er så teit!).
Dessuten er det mulig at også jeg er et av de barna som med fordel kunne blitt hysjet på en gang iblant, og like barn osv.
Poenget mitt er i hvert fall at jeg ofte ytrer "å, hold kjeft" når jeg leser Nore, men jeg smiler alltid (stort sett) når jeg gjør det. Jeg ytret "å, hold kjeft" da jeg leste Mads Larsen også, men jeg smilte ikke så veldig.
Mads Larsen har skrevet - noe forvirret - om "feministers horemyter", i hvert fall var jeg forvirret da jeg var ferdig å lese. Jeg tror det handler om at vi ikke kan prøve å stoppe prostitusjon i Norge så lenge det finnes prostituerte i andre land. For ikke å snakke om folk som dør av sult. Fordi vi subsidierer landbruket?
Dessuten er det galt å forby norske statsansatte å kjøpe sex i utlandet, fordi det er de lokale mennene som står for mesteparten av sex-kjøpet. Dette er logisk fordi... eh, det blir urettferdig for de norske? Eller? Hæ? Øh. Men Mads Larsen synes virkelig vi skal stoppe prostitusjon, altså. Bortsett fra når han ikke synes det. Eller så vil han bare stoppe litt, og andre steder. Kanskje.
Jeg vet ikke helt, jeg. Og det er mest fordi jeg egentlig ikke skjønner noe av det Larsen skriver i det hele tatt. Så vidt jeg kan se, driver han mest og sier én ting i begynnelsen av avsnittene og det stikk motsatte i slutten. Jeg skjønner dog at ting henger sammen - jeg skjønner til og med landbruksargumentet, selv om det er ufattelig dårlig presentert. Larsens tekst gjør imidlertid alt annet enn å henge sammen.
(Sånn innimellom følte jeg meg litt som en ungdomsskolelærer som prøver å rette en noe middelmådig norskstil: "Nei, nei, du må være konsekvent! Du kan ikke si at de reiser på bordell i den ene setningen og så at de plukker opp de samme jentene på mopeden i den neste! Og er de egentlig i Thailand eller i Vietnam eller i Kambodsja?")
Hovedsaken er i hvert fall (muligens, kanskje) at vi ikke kan prøve å hjelpe (ikke engang ufrivillig) prostituerte i Norge så lenge folk dør i krig. For det er verre å bli skutt enn å ligge med noen som betaler for det. Særlig når de som betaler er "vanlige menn. Pene nok, sosiale og med flere kjæresteforhold bak seg". Litt som vi ikke kan ønske oss likelønn så lenge kvinner ikke får kjøre bil i Saudi Arabia. Og litt , antar jeg, som det ikke går an å ha to tanker i hodet på en gang (kvinnehjernene våre er så smååååå!).
Dessuten forteller han en ganske trist historie om noen skuffede (vanlige, og pene nok) menn i Sørøst-Asia - jentene de hadde kjøpt med seg, ville nemlig bare gå hjem når de hadde gjort det de fikk betalt for. Ville ikke sove over engang! Uff da.
Det jeg likte aller best var dog at "feministene" bare vil bli kvitt prostitusjon fordi de "ønsker å nekte menn sex dersom de ikke innynder seg norske kvinners kurtise- og statuskrav." Gud forby at mennene skal være høflige og greie og respektere jenter og sånn bare for å få seg noe, lissom!
Men hva vet vel jeg. Ved siden av å være en barnslig og usaklig lekefeminist (håh, jeg kommer til å bruke den for hva det er verdt), er jeg også et av de infame kvinnfolkene som ikke synes at sex med andre er en menneskerett. Hoi! Og snart kommer jeg og tar jobben din også.
Jeg har forresten ikke nevnt leserkommentarene ennå . La oss bare si det slik at jeg er svært glad for at jeg kan overleve ganske lenge uten sex med andre (hvem er disse mennene? hvor kommer de fra? risikerer jeg å møte dem på gata? ææææh!).
Og, øh, slik gikk jeg fra å bable om Aslak Nore til en litt generell uvilje mot, øh, menn*. Unnskyld, Aslak (for enkelte kan det her finnes en vits om at jeg ikke trenger å si unnskyld til Aslak, for han er jo ingen... høh, høh. Men den kan de som er so inclined lage selv).
* Jada, jada, jeg generaliserer. Jeg er fullstendig klar over at de fleste menn er fullstendig okay. Noen er aldeles magnificente, faktisk (det var da voldsomt). Det er derfor jeg blir så innmari overrasket hver gang jeg er dum nok til å lese leserkommentarer. Og så blir jeg innmari redd for at jeg skal oppdage slike i min nære krets. For jeg synes de er skumle.
-
PS på tampen: Før jeg havner oppi en diger diskusjon, vil jeg minne om at jeg bare maser om teksten til Mads Larsen og de påfølgende leserkommentarene - jeg driver ikke og kaster brannfakler mht kriminalisering. O-kay?
ARGH!
Siden det eneste jeg har sagt og tenkt og ropt den siste uka, er noe i nærheten av hadde hun vært mann, hadde hun vært mann, hadde hun vært mann (kunne hun spist så mange venninnemiddager hun ville), krydret med et assortert utvalg av, øh, kraftuttrykk, skal jeg ikke utbrodere videre her.
Jeg skal dog gi en rask beskjed til meg selv: Ikke les nettavisenes leserkommentarer! Ikke gjør det! Ikke gjør det! Med mindre du vil miste alt håp for menneskeheten og gå rundt og frese resten av dagen og få en veldig lyst til aldri å samhandle med andre mennesker ever again!
Og så, hvis dere vil løfte blikket ut i verden et lite sekund, kan jeg vise dere hva som skjer når sånne der skumle, ambisiøse (æsj!) kvinnelige jurister virkelig prøver å komme seg opp og fram (nevnte jeg kvinnelige? kvinne! ææææh!). Fysj!
Ja, jøss, her hos meg er hver dag 8. mars.
(og hvis noen av hannkjønn så mye som rører ved albuen min når jeg skal ut i kveld, frykter jeg konsekvensene. for, ja, akkurat nå er jeg en sånn humørløs feminist (noen vil kanskje si akkurat alltid). dessuten: kvinnelig (nesten)jurist. skumlere enn det blir det (visstnok) ikke.)
Og til slutt, og én gang til: ARGH!
Hvis dere har lyst til å unngå meg de neste, å, jeg vet ikke, tyve årene (å, haha, som om ting er bedre om tyve år), er jeg hun som står og skuler i et hjørne med knyttede never og en flaske sterk, sterk brennevin.
Jeg skal dog gi en rask beskjed til meg selv: Ikke les nettavisenes leserkommentarer! Ikke gjør det! Ikke gjør det! Med mindre du vil miste alt håp for menneskeheten og gå rundt og frese resten av dagen og få en veldig lyst til aldri å samhandle med andre mennesker ever again!
Og så, hvis dere vil løfte blikket ut i verden et lite sekund, kan jeg vise dere hva som skjer når sånne der skumle, ambisiøse (æsj!) kvinnelige jurister virkelig prøver å komme seg opp og fram (nevnte jeg kvinnelige? kvinne! ææææh!). Fysj!
Ja, jøss, her hos meg er hver dag 8. mars.
(og hvis noen av hannkjønn så mye som rører ved albuen min når jeg skal ut i kveld, frykter jeg konsekvensene. for, ja, akkurat nå er jeg en sånn humørløs feminist (noen vil kanskje si akkurat alltid). dessuten: kvinnelig (nesten)jurist. skumlere enn det blir det (visstnok) ikke.)
Og til slutt, og én gang til: ARGH!
Hvis dere har lyst til å unngå meg de neste, å, jeg vet ikke, tyve årene (å, haha, som om ting er bedre om tyve år), er jeg hun som står og skuler i et hjørne med knyttede never og en flaske sterk, sterk brennevin.
What A Way To Make A Living
En av de tingene jeg liker aller best ved deltidsjobben min (bortsett fra at jeg får lov til å gå i tøysko og har ubegrenset tilgang til Dagens Næringsliv*), er at det alltid ligger champagne i kjøleskapet.
En annen ting jeg liker, er den lange, lange korridoren som gir meg en ypperlig mulighet til å gå fort frem og tilbake med viktige dokumenter (og/eller kaffe), mens jeg fører viktige samtaler med viktige mennesker om viktige ting (kanskje mest med meg selv og kanskje mest om nårnårnår Hugh Laurie har tenkt å returnere til TV-skjermen min).
Gåing og snakking - pedeconferencing, om du vil - er nemlig noe som er svært viktig å øve på, ettersom jeg har tenkt å ende opp i det hvite hus og sånn, du vet. Der går de mye, i lange korridorer, med viktige dokumenter, mens de snakker med viktige mennesker om viktige ting. Noen ganger snubler de. Det gjør jeg også. Jeg gjør mest det.
Den siste tingen jeg liker, er de sene kveldene, når det er mørkt ute, og mørkt inne, bortsett fra lyset fra en liten lampe i et stort møterom hvor unge fullmektiger slaver over endeløse kontrakter. Okay, akkurat dét hørtes muligens litt slemt ut. Det jeg liker, mer spesifikt, er når de unge fullmektigene kaster dressjakka, løsner på slipset og ruller opp ermene på den hvite skjorta. Og så slaver over endeløse kontrakter. Da er det akkurat som å være i en John Grisham-roman.
Jeg føler også et visst behov for å nevne den besøkende ålesunderen som syntes følgende var passende smalltalk-emne: "Ja, ja, ja. E det nåkke sexpress her, da?"
* Håh, neineinei. Tøysko og DN er på ingen måte mutual exclusive.
En annen ting jeg liker, er den lange, lange korridoren som gir meg en ypperlig mulighet til å gå fort frem og tilbake med viktige dokumenter (og/eller kaffe), mens jeg fører viktige samtaler med viktige mennesker om viktige ting (kanskje mest med meg selv og kanskje mest om nårnårnår Hugh Laurie har tenkt å returnere til TV-skjermen min).
Gåing og snakking - pedeconferencing, om du vil - er nemlig noe som er svært viktig å øve på, ettersom jeg har tenkt å ende opp i det hvite hus og sånn, du vet. Der går de mye, i lange korridorer, med viktige dokumenter, mens de snakker med viktige mennesker om viktige ting. Noen ganger snubler de. Det gjør jeg også. Jeg gjør mest det.
Den siste tingen jeg liker, er de sene kveldene, når det er mørkt ute, og mørkt inne, bortsett fra lyset fra en liten lampe i et stort møterom hvor unge fullmektiger slaver over endeløse kontrakter. Okay, akkurat dét hørtes muligens litt slemt ut. Det jeg liker, mer spesifikt, er når de unge fullmektigene kaster dressjakka, løsner på slipset og ruller opp ermene på den hvite skjorta. Og så slaver over endeløse kontrakter. Da er det akkurat som å være i en John Grisham-roman.
Jeg føler også et visst behov for å nevne den besøkende ålesunderen som syntes følgende var passende smalltalk-emne: "Ja, ja, ja. E det nåkke sexpress her, da?"
* Håh, neineinei. Tøysko og DN er på ingen måte mutual exclusive.
TV og valgkamp, og valgkamp på TV
Siden jeg bare blogger om TV og valgkamp, og valgkamp på TV for tiden... har jeg tenkt å fortsette med det (åh, åh, jeg hører den stormende jubelen!).
Først TV:
Hvis dere ikke har satt av mandag kveld som TV-kveld allerede, burde dere gjøre det, pronto. Først for 30 Rock på NRK3, så for Weeds på TV3.
30 Rock er, som jeg beskrev det for min bror, Studio 60, bare morsomt (sorry, Sorkin). Slemt, ja, men ganske betegnende. Og veldig, veldig morsomt. Tina Fey skriver og spiller hovedrollen i serie om et "noe i nærheten av Saturday Night Live"-show (bare ikke så populært). Alec Baldwin er sjefen hennes. Det er gøy. Tina Fey er en av få kvinner på TV som jeg faktisk liker for tiden - hun går til og med i joggesko. Og hun har briller. Og så er hun smart og morsom. It's something. Og nevnte jeg morsomt?
Weeds har jeg mast om før, og det handler fortsatt om husmoren Nancy Botwin som livnærer seg på å selge hasj i sitt pyntelige nabolag etter at mannen hennes fant det for godt å gå hen og dø. Og det er svart, svart humor, og stygg språkbruk, og det er fantastisk. Mary-Louise Parker i hovedrollen, og Mary-Louise Parker er aldri feil.
-
Så valgkamp:
(håh, oioioi, nå kommer jeg til å være partisk på grensen til uspiselig, sannsynligvis også urettferdig, men det er slik man blir når man leser ting på internett - du er herved advart)
Super Tuesday! Woo! Man skulle tro jeg har brukt det siste året på kampanjearbeid og/eller har veddet store penger på resultatet, så oppskjørtet er jeg. Oppskjørtet og ikke så rent lite nervøs, noe som jeg er ganske sikker på at er aldeles tullete.
Jeg har også de siste ukene lest litt for mange artikler om Hillarys buksedresser/Hillarys latter/Hillarys tårer/Hillarys sminke/Hillarys hår/Hillarys manglende evne til å holde styr på mannen sin, med påfølgende leserkommentarer, og kan melde om at dét er nok til å gjøre enhver tulling til reinspikka Clinton-fan. Vel, ikke egentlig, og det er vel det som er problemet.
Og jeg vet at det er langt kulere å heie på Barack Obama - selv jeg ser det, what with kjendisstøtten og inspirerende musikkvidoer og det ene med det andre. Men, altså... Det er Hillary Clinton vi snakker om her, og som min venninne G pleier å si, symboliserer hun håp og oppreisning for "awkward, smart girls everywhere". Jeg tør påstå at jeg i det minste er awkard (og ikke så rent lite svulstig). Dessuten bare liker jeg henne, mmkay?
Og kan vi bare nevne hvordan man liksom ikke skal stemme på Clinton bare fordi hun er kvinne, mens Obama bruker kvinner (Michelle og Oprah og Maria og Caroline) som en hovedgrunn for å stemme på ham?
Kan vi nevne hvordan Clinton blir angrepet fordi hun hadde tårer i øynene etter at en gammel veileder og venn snufsende (det var mannen som gråt her, dere) fortalte henne "how proud he was that the sheepskin-coat, bell-bottom-wearing young woman he met in 1972 was now running for president" (altså, jeg blir rørt av bare den setningen), for Gud forby at vi skal ha en kvinnelig president med følelser, mens Obama har basert en hel valgkamp på hvordan han får velgerne til å føle seg?
Kan vi bare nevne hvordan Obama er "samlende", der Clinton er "splittende" - samtidig som hun er republikanerleflende... sosialist?
Kan vi nevne at Bill Clinton opptil flere ganger har uttalt at hvis Obama blir den demokratiske kandidaten, vil han stille seg helhjertet bak ham, mens Michelle Obama nettopp uttalte at det i grunnen ikke var helt sikkert hun ville støtte Hillary hvis hun ble kandidaten - hun måtte se an Hillarys "tone" først. Øh. For hvis vi ikke får Obama, er det bedre med enda en republikaner?
Kan vi nevne hvordan Clinton og Obama er enige i sånn ca 97% av sakene sine, likevel er det Obama som får endorsements (hva er det på norsk egentlig?) fra ledende feministorganisasjoner? Whazzup with that, lizm?
Kan vi nevne hvordan journalister på landsdekkende fjernsyn synes det er i orden å kalle Senator Clinton "she devil", "Nurse Ratched"og "not a convincing mom"(!) og sammenligner henne med en "strip-teaser"?
Kan vi nevne at (og nå blir jeg stygg) Hillary Clinton aldri hadde hatt en sjanse i havet hvis hun som ung hadde sust rundt, og, øh, hatt en utagerende fortid?
Kan vi nevne at det finnes en organisasjon som arbeider mot Hillary Clinton? Og det er greit nok, men organisasjonen er kalt Citizens United Not Timid, og, neimen, ser dere hva forbokstavene staver? Akkurat, ja.
Kan vi bare nevne t-skjortene med "If Only Hillary had married O.J. instead"? Kan vi tenke litt på hva det egentlig betyr?
Jeg sier ikke at alt dette betyr at du umiddelbart skal stille deg bak Clinton (joda, det gjør jeg), men jeg sier at du kanskje burde vite om det, tenke på det og, forhåpentligvis, bli litt sint. Så kan du bli litt stolt over at det finnes kvinner som Hillary Clinton.
(Og jeg vet dette får meg til å høres ut som en Obama-hater, hvilket jeg virkelig ikke er, men kan vi også tenke litt på hva som hadde skjedd om tilsvarende kommentarer hadde blitt ytret i sammenheng med Barack Obamas hudfarge?)
Kanskje vi her også burde nevne at å, neineinei, jeg kan ikke engang stemme. For jeg er ikke amerikaner. Jeg bor ikke i Amerika engang. Åja.
Jeg tror kanskje jeg skal holde munnen min igjen nå, og vende blikket mot CNN. Og hvis Barack Obama vinner, vil jeg støtte ham helhjertet (for, øh, støtten min betyr innmari mye), men hvis Hillary Clinton vinner, vil jeg gråte. Av glede. Fordi jeg er et hysterisk kvinnemenneske som ikke klarer å holde styr på følelsene mine. Ai.
Først TV:
Hvis dere ikke har satt av mandag kveld som TV-kveld allerede, burde dere gjøre det, pronto. Først for 30 Rock på NRK3, så for Weeds på TV3.
30 Rock er, som jeg beskrev det for min bror, Studio 60, bare morsomt (sorry, Sorkin). Slemt, ja, men ganske betegnende. Og veldig, veldig morsomt. Tina Fey skriver og spiller hovedrollen i serie om et "noe i nærheten av Saturday Night Live"-show (bare ikke så populært). Alec Baldwin er sjefen hennes. Det er gøy. Tina Fey er en av få kvinner på TV som jeg faktisk liker for tiden - hun går til og med i joggesko. Og hun har briller. Og så er hun smart og morsom. It's something. Og nevnte jeg morsomt?
Weeds har jeg mast om før, og det handler fortsatt om husmoren Nancy Botwin som livnærer seg på å selge hasj i sitt pyntelige nabolag etter at mannen hennes fant det for godt å gå hen og dø. Og det er svart, svart humor, og stygg språkbruk, og det er fantastisk. Mary-Louise Parker i hovedrollen, og Mary-Louise Parker er aldri feil.
-
Så valgkamp:
(håh, oioioi, nå kommer jeg til å være partisk på grensen til uspiselig, sannsynligvis også urettferdig, men det er slik man blir når man leser ting på internett - du er herved advart)
Super Tuesday! Woo! Man skulle tro jeg har brukt det siste året på kampanjearbeid og/eller har veddet store penger på resultatet, så oppskjørtet er jeg. Oppskjørtet og ikke så rent lite nervøs, noe som jeg er ganske sikker på at er aldeles tullete.
Jeg har også de siste ukene lest litt for mange artikler om Hillarys buksedresser/Hillarys latter/Hillarys tårer/Hillarys sminke/Hillarys hår/Hillarys manglende evne til å holde styr på mannen sin, med påfølgende leserkommentarer, og kan melde om at dét er nok til å gjøre enhver tulling til reinspikka Clinton-fan. Vel, ikke egentlig, og det er vel det som er problemet.
Og jeg vet at det er langt kulere å heie på Barack Obama - selv jeg ser det, what with kjendisstøtten og inspirerende musikkvidoer og det ene med det andre. Men, altså... Det er Hillary Clinton vi snakker om her, og som min venninne G pleier å si, symboliserer hun håp og oppreisning for "awkward, smart girls everywhere". Jeg tør påstå at jeg i det minste er awkard (og ikke så rent lite svulstig). Dessuten bare liker jeg henne, mmkay?
Og kan vi bare nevne hvordan man liksom ikke skal stemme på Clinton bare fordi hun er kvinne, mens Obama bruker kvinner (Michelle og Oprah og Maria og Caroline) som en hovedgrunn for å stemme på ham?
Kan vi nevne hvordan Clinton blir angrepet fordi hun hadde tårer i øynene etter at en gammel veileder og venn snufsende (det var mannen som gråt her, dere) fortalte henne "how proud he was that the sheepskin-coat, bell-bottom-wearing young woman he met in 1972 was now running for president" (altså, jeg blir rørt av bare den setningen), for Gud forby at vi skal ha en kvinnelig president med følelser, mens Obama har basert en hel valgkamp på hvordan han får velgerne til å føle seg?
Kan vi bare nevne hvordan Obama er "samlende", der Clinton er "splittende" - samtidig som hun er republikanerleflende... sosialist?
Kan vi nevne at Bill Clinton opptil flere ganger har uttalt at hvis Obama blir den demokratiske kandidaten, vil han stille seg helhjertet bak ham, mens Michelle Obama nettopp uttalte at det i grunnen ikke var helt sikkert hun ville støtte Hillary hvis hun ble kandidaten - hun måtte se an Hillarys "tone" først. Øh. For hvis vi ikke får Obama, er det bedre med enda en republikaner?
Kan vi nevne hvordan Clinton og Obama er enige i sånn ca 97% av sakene sine, likevel er det Obama som får endorsements (hva er det på norsk egentlig?) fra ledende feministorganisasjoner? Whazzup with that, lizm?
Kan vi nevne hvordan journalister på landsdekkende fjernsyn synes det er i orden å kalle Senator Clinton "she devil", "Nurse Ratched"og "not a convincing mom"(!) og sammenligner henne med en "strip-teaser"?
Kan vi nevne at (og nå blir jeg stygg) Hillary Clinton aldri hadde hatt en sjanse i havet hvis hun som ung hadde sust rundt, og, øh, hatt en utagerende fortid?
Kan vi nevne at det finnes en organisasjon som arbeider mot Hillary Clinton? Og det er greit nok, men organisasjonen er kalt Citizens United Not Timid, og, neimen, ser dere hva forbokstavene staver? Akkurat, ja.
Kan vi bare nevne t-skjortene med "If Only Hillary had married O.J. instead"? Kan vi tenke litt på hva det egentlig betyr?
Jeg sier ikke at alt dette betyr at du umiddelbart skal stille deg bak Clinton (joda, det gjør jeg), men jeg sier at du kanskje burde vite om det, tenke på det og, forhåpentligvis, bli litt sint. Så kan du bli litt stolt over at det finnes kvinner som Hillary Clinton.
(Og jeg vet dette får meg til å høres ut som en Obama-hater, hvilket jeg virkelig ikke er, men kan vi også tenke litt på hva som hadde skjedd om tilsvarende kommentarer hadde blitt ytret i sammenheng med Barack Obamas hudfarge?)
Kanskje vi her også burde nevne at å, neineinei, jeg kan ikke engang stemme. For jeg er ikke amerikaner. Jeg bor ikke i Amerika engang. Åja.
Jeg tror kanskje jeg skal holde munnen min igjen nå, og vende blikket mot CNN. Og hvis Barack Obama vinner, vil jeg støtte ham helhjertet (for, øh, støtten min betyr innmari mye), men hvis Hillary Clinton vinner, vil jeg gråte. Av glede. Fordi jeg er et hysterisk kvinnemenneske som ikke klarer å holde styr på følelsene mine. Ai.
Liveblogging the Spellemannspris: Å, Åse Kleveland, vi savner deg!
Med liveblogging the Peace Prize-suksessen friskt i minne (egentlig ikke - vi husker i grunnen svært lite fra den kvelden), hadde jeg og min trofaste følgesvenn ("hjertelig takk for at du får meg til å høres ut som... Sancho Panza") bestemt oss for å følge opp med å liveblogge sjølvaste Spellemannsprisen.
Vi gjorde det. Og... årets Spellemannspris var den traurigste i manns minne. Derfor bestemte vi oss for å ikke, øh, publisere livebloggingen. Så ombestemte vi oss, for det er ikke som om vi har noe bedre å forsøple internett med og dessuten satt vi igjen med et voldsomt behov for å a) kringkaste vår misnøye og b) vise for all verden hvor ufordragelig wannabe-elitistiske vi er? Noe sånt, ja.
Først et par forbehold: Vi er på grensen til å være fanatisk trofaste mot alt som heter NRK og så følgelig TV2-Spellemannsprisen gjennom "alt var så meget, meget bedre på NRK"-briller.
Dessuten må det nevnes at Spellemannsprisen etter vår smak er håpløst utilstrekkende hva gjelder dignitært nærvær. Vi tilhører nemlig den fraksjonen av twentysomethings som ville finne det langt mer spennende å sitte fast i en heis med George Stephanopoulos enn med Orlando Bloom. Vi tilhører også den fraksjonen av mennesker som vet hvem George Stephanopoulos er.
For å oppsummere, hadde vi ikke så store forhåpninger til the funny. Det ville tross alt ikke være en eneste dansende førstedame i salen. Vi trøstet oss imidlertid med at det i hvert fall ville være en småfull Bjørn Eidsvåg der et sted. Det var det ikke. Årets Spellemannspris presterte faktisk å, øh, undergå våre laveste forventninger. Hadde det ikke vært for et velfylt barskap og en uovervinnelig evne til å gjøre alt til uanstendige Bill Clinton-referanser, er det mulig vi hadde dødd av kjedsomhet, evt anstrengt folkelighet (jada, jada, vi er snobbete. vi namedroppet nettopp Stephanopoulos! (men det hadde du også gjort, hvis du endelig hadde lært deg å stave navnet hans)).
Og med det tar vi fatt på livebloggingen. For nå er du sikkert fryktelig spent (jeg er visst litt dårlig på egenreklame).
- Hvem er dét?
- Og dét?
- Og dét?
- Og dét?
- Vi vet visst ingenting om norsk musikkliv.
- Hvor søtten er Åse Kleveland?
- Åse Kleveland er her ikke. Dette er ikke NRK.
- Buuu! Kan vi drikke martini for å bøte på Kleveland-mangelen?
- Fordi martini er den mest classy drinken du makter å lage?
- Ja.
- Okay.
- I all verden. Er det Battlestar Galactica?
- Det er fremtidsopera!
- Med pels.
- Er det hårballer hun har nederst på den kjolen?
- Cheerleadere! Så hipt! I sånn ca 1997!
- Ronnie Le Tekrø!
- Er det trist at vi ikke vet hvem noen er bortsett fra Le Tekrø?
- Eh, jeg tror jeg nettopp så Mai Britt Andersen. Hjelper det?
- Ut blant publikum!
- Aldri en god idé.
- Dansende publikum!
- Aldri en god idé.
- Syngende publikum!
- Aldri en god idé.
- Var det John Carews baby-mama?
- Way to bring the gossip! Imponert.
- Det kan hende jeg bare finner på, altså.
- Konklusjon: Madcon er søte. Christian Ingebrigtsen er litt dårlig på å holde hiphop-takten.
- Publikumsbilder er ypperlige hva gjelder peking og hånlatter.
"Underholdende, spennende og uforglemmelig."
- Nuvel, Numme, nuvel.
- You, Sir, are no Åse Kleveland!
- Ikke Petter Nome engang, selv om navnet ligner litt.
- Superfamily, woo!
- Jeg elskerelsker at han som synger mest av alt ser ut som en revisor. En snacksy revisor, men likefullt en revisor.
- Snacksy?!
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- Venke Knutson og Postgirobygget - bordet fra helvete.
- Bortsett fra at de ikke er tøffe nok til å være det - de er bordet fra... verdens mest generiske regnskapsavdeling.
- Men ikke den regnskapsavdelingen som Superfamily-revisoren kommer fra.
- Håh, neineinei! Superfamily kommer fra den kule regnskapsavdelingen.
- Lage Fossheim! WOO!
- Dette var et høydepunkt.
- Og, oooh, vitser om current events og arbeidslivskonflikter!
- Er du klar over hvor gamle vi høres ut?
- TV2 skal ha for rakettene, altså.
("Satan nå var det mye fyrverkeri her")
- Lene Nystrøm! Så hipt! I 1997!
- Åååå, husker du da Aqua-Lene klinte med Morten Harket?
- Den gang Spellemannsprisen var på NRK.
- Det var tider, det.
- Jeg vil gjerne slippe å si noe om Bjarne Brøndbo.
- Aw-kward!
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- Har jeg fortalt deg om den gangen Jan Eggum fulgte etter meg i Bergen? Uansett hvor jeg gikk, var Jan Eggum foran meg eller bak meg eller i rulletrappen ved siden av.
- Vel, han liker unge damer.
- Øh, kan jeg få lov til å uttrykke min fullstendige hengivenhet overfor Ole Paus?
- Jeg vet! Den sangen om Josef, hvor han bare har funnet på alt det Josef tenkte og følte og sa da den litt uanstendige kjæresten hans hadde gått hen og blitt gravid. Det er nesten bibel-fanfiction!
- Aw, Ole Paus er søt!
- Kvitnes, not so much.
- Takk til gutta på gølvet, liksom?
- Men du må innrømme at "takk til crewet - gutta på dekk" var småfiffig.
- Det kan hende jeg må stjele den, ja.
- Øh. Er det bare meg, eller er denne prisutdelingen ulidelig deprimerende?
- Vi trenger mer martini.
- Tror du ikke det hadde vært fantastisk å "feste og herje" med Vidar Busk?
- Yes, please. Bare at han ytret ordene "feste og herje" gi stjerne i min bok.
- Årets dansebandplate: "Livli på låven".
- Jeg vil gjerne forbeholde meg retten til å være snobbete og elitistisk her.
- Det er veldig greit.
- Vi er visst ganske ufordragelige.
- Ønsker De oliven i den martinien?
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- Kulturdept! Woohoo!
- Departementet over alle departement!
- Jo mer jeg ser av Trond Giske, jo festligere synes jeg han er. Jeg tror det er meningen at opplyste mennesker skal synes det motsatte.
- Åååå, husker du den gang Åse Kleveland var kulturminister?
- Ååååå! Eller, vel, ikke egentlig. Jeg tror jeg gikk i barnehagen og var mest opptatt av sånne perler som du kunne stryke, du vet? Men, ååååå!
"Hangoverprosa på hallingmål."
- Det burde være en tittel på... et eller annet.
- Unnskyld, men har norsk musikkliv blitt redusert til kun hiphop og danseband siden sist?
- Hva har skjedd, og har det skjedd i løpet av... de siste to månedene?
- Når jeg blir stor vil jeg bli en sånn som bare står og slår på en tamburin.
- Jeg liker at de har unngått den stereotype tamburindama og gått for en eldre tamburin-fyr med briller og skjegg.
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- Du, vi har glemt å heie på folk!
- Det er fordi det ikke har vært noen å heie på. Det er bare danseband og hiphop!
- Men nå! Nå heier jeg på Audrey Horne!
- Ene og alene på grunn av Twin Peaks?
- Baklengssnakkende dverger, sier jeg deg! Baklengssnakkende dverger!
- Og Kyle MacLachlachlachlachlan!
"synger ofte om død og elendighet"
- Han kaller seg Nitrobutcher! Åhahahahaha!
"vi er kjent for å være folkefiende nummer 1 i hele Norge"
- Å, please, Nitrobutcher, don't flatter yourself. Du er en svartkledd guttunge med langt hår.
- Og du kaller deg Nitrobutcher.
- Jeg vil bli Nora Borockstedt når jeg blir stor.
- Endelig en touch av NRK!
- Hah! Nora Brockstedt kritiserer kunstnerstipendet! Mens sjefen for kunstnerstipendet står ved siden av!
- Jeg tror hun kritiserte kunstnerne også.
- Jeg elsker Nora Brockstedt!
"Hun med trompeten!"
- Hihihihihi!
- Jeg blir alltid glad når sånne flinke, flinke jenter blir anerkjent.
- Også er du jo en stor trompetelsker.
- Drrrty!
- Er det bare jeg som synes det er et enormt antiklimaks å se Bjørn Skagestad sammen med Maria Arredondo?
- Arredondo = anti. Skagestad = klimaks.
- Begynner den gardinvitsen å bli litt sliten nå?
- Jeg tror kanskje Thomas og Harald kjører akkurat samme Spellemannspris som i fjor og året før og året før og året før. Det er bare de nominerte som er byttet ut.
- Åååå, husker du Spellemannsprisene på NRK?
- Åse Kleveland...
- Petter Nome...
- Ole Paus!
- Martini?
- Jeg klarer ikke motstå ungjenter som er mesterlige på å spille trompet.
- Det klarte ikke Bill Clinton heller! Ba-dam-bam!
- Øy, nå har du besudlet ordet "trompet" for all fremtid. Også: Hiiiihiiii!
- Spørsmål: Hvor mye suger årets hit-sangene?
- Når vi først snakker om Bill Clinton, vil jeg si de suger like mye som...
- Neineinei, lalalalala!
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- Nå begynner det snart å bli like pinlig at vi prøver å være morsomme.
- Øy, det er ikke vår feil at råmaterialet er så gjennomført elendig. Og ikke elendig på en god måte, engang.
- Niks, ikke NRK-elendig, engang.
- Er det liksom en greie å la de som er motsatt dele ut de motsatte prisene?
- Jeg aner ikke hva du prøvde å si der.
- Yihaa!
- Jenny Jensens "yo" er muligens høydepunktet så langt.
- Lilla slips!
- Akkurat som Barack Obama.
- Er det litt betegnende at vi stadig driver og drar inn amerikansk politikk her?
- Vi synes egentlig politikk er litt gøyere.
- Nobelprisen har i hvert fall dansende eks-vise-førstedamer.
- Er det virkelig bare jeg som synes det er litt... upassende med lettkledde damer som står og vrikker på seg på Spellemannsprisen? De danser ikke engang, de bare står der til pynt i minimale gullbikinier.
- Slik var det da vitterlig aldri på NRK!
- Åse Klevelands utringninger er i hvert fall classy.
- Mer martini, frue?
- Å, vi er så middelaldrende!
- Jeg tror Erik og Kriss legemliggjør alt jeg hater ved hiphop og... gutter.
- Æææh, og unger!
"Her er verset, ikke misforstå, refrenget kommer etterpå."
"Det her er refrenget vi har snakka om."
- Lyrikk på høyt nivå, det er helt sikkert.
. Brukte du nettopp ordet "legemliggjør"?
- Er det bare jeg som har mistet alt håp for norsk musikkliv?
- Sssssiiiiiivert Høøøøøøyem, hvor er duuuu?
- Vi trenger deg! Nå! Nåååå!
- Drrrty!
- You wish.
- Haaaa, "kyssing e hæslig". Vakkert!
- Ouch, bluesmannen!
- Ooooh, bluesmannen!
- Hvem er bluesmannen, og hvor har han vært hele mitt liv?
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- For syvogtyvende gang.
- Hvorfor har samtidsmusikk alltid grusomme platetitler?
- Samtiden er grrrruuuuusoooom. Derfor.
- Litt som denne prisutdelingen?
- Benedicte Adrian er sliten...
- ... for hun kommer rett fra skiftet ved rådhuskaia.
- Oooh, den var stygg.
- Men limegrønt korsett og knehøye lakkstøvletter?
- Der er jo Sivert.
- Å, Sivert! Dere er på fornavn, dere også, hører jeg.
- Er Sivert Høyem den eneste ordentlige kjendisen her i kveld?
- Hvis du med "ordentlig" mener "folk jeg er i nærheten av å være interessert i se på TV-skjermen min en lørdag kveld", så.
- Seriøst, de eneste som er her er Venke Knutson, Mira Craig, Helbillies og DDE.
- Ikke glem Ronnie Le Tekrø og Mai Britt Andersen.
- Aaaah, hvor er alle sammen? Jeg begynner til og med å savne Bjørn Eidsvåg!
- Åh, Bjørn Eidsvåg!
- Oi, nesten... øh, å kalle det klining er vel å dra det litt langt, men...
- Det er det eneste tilløpet til action i hele kveld.
- Har Magnet luktet på brennevinet?
- Ah, nå begynner det å ligne på god, gammeldags, forfyllet NRK-Spellemann!
- Henning Kvitnes?
- Nei, nei, neeeeei!
- Vel, altså, nå...
- Nå går vi snart fullstendig humourless feministas on their collective asses.
- Argh! Vi trenger mer sprit hvis vi skal holde ut med sånne antikverte musikkmenn.
- Jeg er sikker på at det var antikverte musikkmenn på NRK også, men de holdt da ikke på sånn?!
- Susanne Sundfør: "likte å gjøre lekser" og "veldig nerdete".
- Jeg synes de burde markedsføre henne akkurat sånn. For jeg ble nettopp enda litt mer forelsket i Susanne Sundør.
- Åååååå! She brought the feminism! In your face, Kvitnes! Og mann fra We som jeg trodde var kul.
- Og hun har blazer! Jeg tror jeg vil gifte meg med Susanne Sundfør.
- Jeg vil gifte meg med Susanne Sundfør og Sivert Høyem og han, han... bluesmannen som jeg ikke vet hvem er.
- Og flytte til Utah?
- Dumdum!
- Å, søte rockegutter! Det var på tide.
- "en gjeng rytmeartister på Zanzibar" Heh!
- Rolv Løvland er så fantastisk slibrig. Med trykk på "fantastisk", altså.
- Vi er da ikke mannehatere hele tiden.
- Jeg tror han har siklet på hun krøllene siden... jeg ble født.
- Jeg så ham nettopp på Norge Rundt, og da siklet han på et "ungt talent fra det blide sørrrrland". Hun var blond.
- Unnskyld? Du så på Norge Rundt?!
- Eh... Det var på NRK?
- Ooh, tighte jeans!
- Ææh! Fløyte!
- Er det for søkt å skyte inn et drrrty her?
- Enten er det en stor sløyfe, eller så har han et veldig lite hode.
- Drrrty?
- Heeee! Og jeg er ikke engang helt sikker på hvorfor.
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- Altså, pinlighetene i kveld er ikke festlige engang.
- Løvland igjen!
- Jeg kunne ønske han kunne slenge inn et "kvalitetsbasert", eller i det minste "en fleibede apekatt".
- Hvis dette hadde vært NRK...
- Ah, han takket hun med krøllene.
- Etter alle disse årene declarer han endelig sin undying love! Jeg sier for øvrig det på engelsk fordi hun med krøllene er... irsk. Eller noe.
- Hva du vet!
- Yes, jeg har full styring på kjendissladder ingen bryr seg om.
- Å, nei, nei, nei, Løvland! Du må jo ikke trekke inn "elleve, unge talenter"! Nå som du var så godt i gang.
- Heh, elleve unge, blonde talenter.
- Xksqasesjabhlsg! Unnskyld, jeg kanaliserte bare Norges kollektive befolkning av fjortisgutter.
Det... Øh.. Altså...
- Så det er altså grunnen til at Arredondo får spille mot Skagestad...
- Alt er så mye, mye klarere nå.
- Det er en vits om headlights her et sted, men jeg tror ikke jeg skal...
- Å, My Midnight Creeps.
- Nå blir jeg rørt.
- Og moren hans! Å!
- Å! "og det elsker jeg ham for" Åååh.
- Og moren hans.
- Jeg synes bare de burde avslutte hele utdelingen nå. Jeg klarer ikke være ironisk mer.
- Moren hans!
- Ai, awkward transition der, Thomas og Harald! De burde virkelig planlagt dette litt bedre; det passer aldri å gå fra avdøde, elskede musikere til dårlige vitser.
- Og likevel gjør vi det!
- K-k-klassy.
- Er det Ingrid Olava ved siden av Sivert Høyem?
- Hvis ikke jeg får Sivert Høyem, vil jeg med glede slippe til Ingrid Olava.
- Mest fordi hun har lik hårsveis som deg?
- Eh. Ja. Mest derfor.
- Ai, helaften for Lynn Anderson, yo!
- Hun ser ut til å ha det langt festligere enn vi har hatt det i kveld.
"Vesentlig for oss å få en seriøs anerkjennelse"
- Man skulle tro at Madcon hadde en fortid på juridisk fakultet.
- Det var da en fortreffelig lilla skjorte!
- Fjorårets spellemenn Vamp deler ut Årets Spellemann til årets spellemenn Hellbillies? Eller omvendt? Eller... Vent! Jeg trodde Helbillies og Vamp var samme band!
- Mener du å si at Helbillies og Vamp ikke er akkurat det samme?
- Hvor har det blitt av pop-kategorien?
- De byttet den ut med danseband. Og nå er det DDE-medley.
- Er det bare meg, eller har de eneste musikkinnslagene vært danseband og hiphop?
- Du... jeg tror kanskje du har rett.
- Verdens verste Spellemann, evah!
- Æææh! Jeg saaa-ah-ah-vner Åse Kleveland! Og Petter Nome. Og Claus Wiese. Og Jon Almaas.
- Jeg savner NRK!
- Jeg trenger mer martini. Pronto.
- Eh, skal vi bare innse at vi er både middelaldrende, snobbete, elitistiske og forfyllede?
- Og at vi liker Spellemannsprisene våre middelaldrende, snobbete, elitistiske og forfyllede?
- Skal vi bare ta med oss martinien vår og minnet om Åse Kleveland og gå?
- Jeg tror det er best. Hvis du med "gå" mener "bli sittende i sofaen, skifte kanal og fylle opp glasset".
- Det er akkurat det jeg mener. Og kanskje surfe internett etter minner fra bedre tider.
- Den gang de viste popkategorien!
- Den gang gullbikini ikke var fullverdig antrekk!
- Den gang sanger ved navn Fuck Deg ikke ble nominert til årets hit!
- Den gang det faktisk var mer enn syv musikere blant publikum!
- Ååååå, Spellemannsprisen på NRK, vi savner deg!
- Mer martini, please.
- Yes, ma'am.
Og dét var altså dét. Vi orket ikke mer. Vi slo av før Bjarne Brøndbø rakk å rive av seg skjorta.
Spellemannsprisen er ikke som den engang var, yo. Vi er derimot akkurat slik. Dog ikke særlig velartikulerte. TV2 suger. Vi er snobbete. Åse Kleveland for President. Martini til folket.
The end
Vi gjorde det. Og... årets Spellemannspris var den traurigste i manns minne. Derfor bestemte vi oss for å ikke, øh, publisere livebloggingen. Så ombestemte vi oss, for det er ikke som om vi har noe bedre å forsøple internett med og dessuten satt vi igjen med et voldsomt behov for å a) kringkaste vår misnøye og b) vise for all verden hvor ufordragelig wannabe-elitistiske vi er? Noe sånt, ja.
Først et par forbehold: Vi er på grensen til å være fanatisk trofaste mot alt som heter NRK og så følgelig TV2-Spellemannsprisen gjennom "alt var så meget, meget bedre på NRK"-briller.
Dessuten må det nevnes at Spellemannsprisen etter vår smak er håpløst utilstrekkende hva gjelder dignitært nærvær. Vi tilhører nemlig den fraksjonen av twentysomethings som ville finne det langt mer spennende å sitte fast i en heis med George Stephanopoulos enn med Orlando Bloom. Vi tilhører også den fraksjonen av mennesker som vet hvem George Stephanopoulos er.
For å oppsummere, hadde vi ikke så store forhåpninger til the funny. Det ville tross alt ikke være en eneste dansende førstedame i salen. Vi trøstet oss imidlertid med at det i hvert fall ville være en småfull Bjørn Eidsvåg der et sted. Det var det ikke. Årets Spellemannspris presterte faktisk å, øh, undergå våre laveste forventninger. Hadde det ikke vært for et velfylt barskap og en uovervinnelig evne til å gjøre alt til uanstendige Bill Clinton-referanser, er det mulig vi hadde dødd av kjedsomhet, evt anstrengt folkelighet (jada, jada, vi er snobbete. vi namedroppet nettopp Stephanopoulos! (men det hadde du også gjort, hvis du endelig hadde lært deg å stave navnet hans)).
Og med det tar vi fatt på livebloggingen. For nå er du sikkert fryktelig spent (jeg er visst litt dårlig på egenreklame).
- Hvem er dét?
- Og dét?
- Og dét?
- Og dét?
- Vi vet visst ingenting om norsk musikkliv.
- Hvor søtten er Åse Kleveland?
- Åse Kleveland er her ikke. Dette er ikke NRK.
- Buuu! Kan vi drikke martini for å bøte på Kleveland-mangelen?
- Fordi martini er den mest classy drinken du makter å lage?
- Ja.
- Okay.
- I all verden. Er det Battlestar Galactica?
- Det er fremtidsopera!
- Med pels.
- Er det hårballer hun har nederst på den kjolen?
- Cheerleadere! Så hipt! I sånn ca 1997!
- Ronnie Le Tekrø!
- Er det trist at vi ikke vet hvem noen er bortsett fra Le Tekrø?
- Eh, jeg tror jeg nettopp så Mai Britt Andersen. Hjelper det?
- Ut blant publikum!
- Aldri en god idé.
- Dansende publikum!
- Aldri en god idé.
- Syngende publikum!
- Aldri en god idé.
- Var det John Carews baby-mama?
- Way to bring the gossip! Imponert.
- Det kan hende jeg bare finner på, altså.
- Konklusjon: Madcon er søte. Christian Ingebrigtsen er litt dårlig på å holde hiphop-takten.
- Publikumsbilder er ypperlige hva gjelder peking og hånlatter.
"Underholdende, spennende og uforglemmelig."
- Nuvel, Numme, nuvel.
- You, Sir, are no Åse Kleveland!
- Ikke Petter Nome engang, selv om navnet ligner litt.
- Superfamily, woo!
- Jeg elskerelsker at han som synger mest av alt ser ut som en revisor. En snacksy revisor, men likefullt en revisor.
- Snacksy?!
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- Venke Knutson og Postgirobygget - bordet fra helvete.
- Bortsett fra at de ikke er tøffe nok til å være det - de er bordet fra... verdens mest generiske regnskapsavdeling.
- Men ikke den regnskapsavdelingen som Superfamily-revisoren kommer fra.
- Håh, neineinei! Superfamily kommer fra den kule regnskapsavdelingen.
- Lage Fossheim! WOO!
- Dette var et høydepunkt.
- Og, oooh, vitser om current events og arbeidslivskonflikter!
- Er du klar over hvor gamle vi høres ut?
- TV2 skal ha for rakettene, altså.
("Satan nå var det mye fyrverkeri her")
- Lene Nystrøm! Så hipt! I 1997!
- Åååå, husker du da Aqua-Lene klinte med Morten Harket?
- Den gang Spellemannsprisen var på NRK.
- Det var tider, det.
- Jeg vil gjerne slippe å si noe om Bjarne Brøndbo.
- Aw-kward!
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- Har jeg fortalt deg om den gangen Jan Eggum fulgte etter meg i Bergen? Uansett hvor jeg gikk, var Jan Eggum foran meg eller bak meg eller i rulletrappen ved siden av.
- Vel, han liker unge damer.
- Øh, kan jeg få lov til å uttrykke min fullstendige hengivenhet overfor Ole Paus?
- Jeg vet! Den sangen om Josef, hvor han bare har funnet på alt det Josef tenkte og følte og sa da den litt uanstendige kjæresten hans hadde gått hen og blitt gravid. Det er nesten bibel-fanfiction!
- Aw, Ole Paus er søt!
- Kvitnes, not so much.
- Takk til gutta på gølvet, liksom?
- Men du må innrømme at "takk til crewet - gutta på dekk" var småfiffig.
- Det kan hende jeg må stjele den, ja.
- Øh. Er det bare meg, eller er denne prisutdelingen ulidelig deprimerende?
- Vi trenger mer martini.
- Tror du ikke det hadde vært fantastisk å "feste og herje" med Vidar Busk?
- Yes, please. Bare at han ytret ordene "feste og herje" gi stjerne i min bok.
- Årets dansebandplate: "Livli på låven".
- Jeg vil gjerne forbeholde meg retten til å være snobbete og elitistisk her.
- Det er veldig greit.
- Vi er visst ganske ufordragelige.
- Ønsker De oliven i den martinien?
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- Kulturdept! Woohoo!
- Departementet over alle departement!
- Jo mer jeg ser av Trond Giske, jo festligere synes jeg han er. Jeg tror det er meningen at opplyste mennesker skal synes det motsatte.
- Åååå, husker du den gang Åse Kleveland var kulturminister?
- Ååååå! Eller, vel, ikke egentlig. Jeg tror jeg gikk i barnehagen og var mest opptatt av sånne perler som du kunne stryke, du vet? Men, ååååå!
"Hangoverprosa på hallingmål."
- Det burde være en tittel på... et eller annet.
- Unnskyld, men har norsk musikkliv blitt redusert til kun hiphop og danseband siden sist?
- Hva har skjedd, og har det skjedd i løpet av... de siste to månedene?
- Når jeg blir stor vil jeg bli en sånn som bare står og slår på en tamburin.
- Jeg liker at de har unngått den stereotype tamburindama og gått for en eldre tamburin-fyr med briller og skjegg.
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- Du, vi har glemt å heie på folk!
- Det er fordi det ikke har vært noen å heie på. Det er bare danseband og hiphop!
- Men nå! Nå heier jeg på Audrey Horne!
- Ene og alene på grunn av Twin Peaks?
- Baklengssnakkende dverger, sier jeg deg! Baklengssnakkende dverger!
- Og Kyle MacLachlachlachlachlan!
"synger ofte om død og elendighet"
- Han kaller seg Nitrobutcher! Åhahahahaha!
"vi er kjent for å være folkefiende nummer 1 i hele Norge"
- Å, please, Nitrobutcher, don't flatter yourself. Du er en svartkledd guttunge med langt hår.
- Og du kaller deg Nitrobutcher.
- Jeg vil bli Nora Borockstedt når jeg blir stor.
- Endelig en touch av NRK!
- Hah! Nora Brockstedt kritiserer kunstnerstipendet! Mens sjefen for kunstnerstipendet står ved siden av!
- Jeg tror hun kritiserte kunstnerne også.
- Jeg elsker Nora Brockstedt!
"Hun med trompeten!"
- Hihihihihi!
- Jeg blir alltid glad når sånne flinke, flinke jenter blir anerkjent.
- Også er du jo en stor trompetelsker.
- Drrrty!
- Er det bare jeg som synes det er et enormt antiklimaks å se Bjørn Skagestad sammen med Maria Arredondo?
- Arredondo = anti. Skagestad = klimaks.
- Begynner den gardinvitsen å bli litt sliten nå?
- Jeg tror kanskje Thomas og Harald kjører akkurat samme Spellemannspris som i fjor og året før og året før og året før. Det er bare de nominerte som er byttet ut.
- Åååå, husker du Spellemannsprisene på NRK?
- Åse Kleveland...
- Petter Nome...
- Ole Paus!
- Martini?
- Jeg klarer ikke motstå ungjenter som er mesterlige på å spille trompet.
- Det klarte ikke Bill Clinton heller! Ba-dam-bam!
- Øy, nå har du besudlet ordet "trompet" for all fremtid. Også: Hiiiihiiii!
- Spørsmål: Hvor mye suger årets hit-sangene?
- Når vi først snakker om Bill Clinton, vil jeg si de suger like mye som...
- Neineinei, lalalalala!
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- Nå begynner det snart å bli like pinlig at vi prøver å være morsomme.
- Øy, det er ikke vår feil at råmaterialet er så gjennomført elendig. Og ikke elendig på en god måte, engang.
- Niks, ikke NRK-elendig, engang.
- Er det liksom en greie å la de som er motsatt dele ut de motsatte prisene?
- Jeg aner ikke hva du prøvde å si der.
- Yihaa!
- Jenny Jensens "yo" er muligens høydepunktet så langt.
- Lilla slips!
- Akkurat som Barack Obama.
- Er det litt betegnende at vi stadig driver og drar inn amerikansk politikk her?
- Vi synes egentlig politikk er litt gøyere.
- Nobelprisen har i hvert fall dansende eks-vise-førstedamer.
- Er det virkelig bare jeg som synes det er litt... upassende med lettkledde damer som står og vrikker på seg på Spellemannsprisen? De danser ikke engang, de bare står der til pynt i minimale gullbikinier.
- Slik var det da vitterlig aldri på NRK!
- Åse Klevelands utringninger er i hvert fall classy.
- Mer martini, frue?
- Å, vi er så middelaldrende!
- Jeg tror Erik og Kriss legemliggjør alt jeg hater ved hiphop og... gutter.
- Æææh, og unger!
"Her er verset, ikke misforstå, refrenget kommer etterpå."
"Det her er refrenget vi har snakka om."
- Lyrikk på høyt nivå, det er helt sikkert.
. Brukte du nettopp ordet "legemliggjør"?
- Er det bare jeg som har mistet alt håp for norsk musikkliv?
- Sssssiiiiiivert Høøøøøøyem, hvor er duuuu?
- Vi trenger deg! Nå! Nåååå!
- Drrrty!
- You wish.
- Haaaa, "kyssing e hæslig". Vakkert!
- Ouch, bluesmannen!
- Ooooh, bluesmannen!
- Hvem er bluesmannen, og hvor har han vært hele mitt liv?
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- For syvogtyvende gang.
- Hvorfor har samtidsmusikk alltid grusomme platetitler?
- Samtiden er grrrruuuuusoooom. Derfor.
- Litt som denne prisutdelingen?
- Benedicte Adrian er sliten...
- ... for hun kommer rett fra skiftet ved rådhuskaia.
- Oooh, den var stygg.
- Men limegrønt korsett og knehøye lakkstøvletter?
- Der er jo Sivert.
- Å, Sivert! Dere er på fornavn, dere også, hører jeg.
- Er Sivert Høyem den eneste ordentlige kjendisen her i kveld?
- Hvis du med "ordentlig" mener "folk jeg er i nærheten av å være interessert i se på TV-skjermen min en lørdag kveld", så.
- Seriøst, de eneste som er her er Venke Knutson, Mira Craig, Helbillies og DDE.
- Ikke glem Ronnie Le Tekrø og Mai Britt Andersen.
- Aaaah, hvor er alle sammen? Jeg begynner til og med å savne Bjørn Eidsvåg!
- Åh, Bjørn Eidsvåg!
- Oi, nesten... øh, å kalle det klining er vel å dra det litt langt, men...
- Det er det eneste tilløpet til action i hele kveld.
- Har Magnet luktet på brennevinet?
- Ah, nå begynner det å ligne på god, gammeldags, forfyllet NRK-Spellemann!
- Henning Kvitnes?
- Nei, nei, neeeeei!
- Vel, altså, nå...
- Nå går vi snart fullstendig humourless feministas on their collective asses.
- Argh! Vi trenger mer sprit hvis vi skal holde ut med sånne antikverte musikkmenn.
- Jeg er sikker på at det var antikverte musikkmenn på NRK også, men de holdt da ikke på sånn?!
- Susanne Sundfør: "likte å gjøre lekser" og "veldig nerdete".
- Jeg synes de burde markedsføre henne akkurat sånn. For jeg ble nettopp enda litt mer forelsket i Susanne Sundør.
- Åååååå! She brought the feminism! In your face, Kvitnes! Og mann fra We som jeg trodde var kul.
- Og hun har blazer! Jeg tror jeg vil gifte meg med Susanne Sundfør.
- Jeg vil gifte meg med Susanne Sundfør og Sivert Høyem og han, han... bluesmannen som jeg ikke vet hvem er.
- Og flytte til Utah?
- Dumdum!
- Å, søte rockegutter! Det var på tide.
- "en gjeng rytmeartister på Zanzibar" Heh!
- Rolv Løvland er så fantastisk slibrig. Med trykk på "fantastisk", altså.
- Vi er da ikke mannehatere hele tiden.
- Jeg tror han har siklet på hun krøllene siden... jeg ble født.
- Jeg så ham nettopp på Norge Rundt, og da siklet han på et "ungt talent fra det blide sørrrrland". Hun var blond.
- Unnskyld? Du så på Norge Rundt?!
- Eh... Det var på NRK?
- Ooh, tighte jeans!
- Ææh! Fløyte!
- Er det for søkt å skyte inn et drrrty her?
- Enten er det en stor sløyfe, eller så har han et veldig lite hode.
- Drrrty?
- Heeee! Og jeg er ikke engang helt sikker på hvorfor.
- Ææææh! Prisutdelere som prøver å være morsomme! Piiiinlig? Fantastisk?
- Fantastisk pinlig.
- Altså, pinlighetene i kveld er ikke festlige engang.
- Løvland igjen!
- Jeg kunne ønske han kunne slenge inn et "kvalitetsbasert", eller i det minste "en fleibede apekatt".
- Hvis dette hadde vært NRK...
- Ah, han takket hun med krøllene.
- Etter alle disse årene declarer han endelig sin undying love! Jeg sier for øvrig det på engelsk fordi hun med krøllene er... irsk. Eller noe.
- Hva du vet!
- Yes, jeg har full styring på kjendissladder ingen bryr seg om.
- Å, nei, nei, nei, Løvland! Du må jo ikke trekke inn "elleve, unge talenter"! Nå som du var så godt i gang.
- Heh, elleve unge, blonde talenter.
- Xksqasesjabhlsg! Unnskyld, jeg kanaliserte bare Norges kollektive befolkning av fjortisgutter.
Det... Øh.. Altså...
- Så det er altså grunnen til at Arredondo får spille mot Skagestad...
- Alt er så mye, mye klarere nå.
- Det er en vits om headlights her et sted, men jeg tror ikke jeg skal...
- Å, My Midnight Creeps.
- Nå blir jeg rørt.
- Og moren hans! Å!
- Å! "og det elsker jeg ham for" Åååh.
- Og moren hans.
- Jeg synes bare de burde avslutte hele utdelingen nå. Jeg klarer ikke være ironisk mer.
- Moren hans!
- Ai, awkward transition der, Thomas og Harald! De burde virkelig planlagt dette litt bedre; det passer aldri å gå fra avdøde, elskede musikere til dårlige vitser.
- Og likevel gjør vi det!
- K-k-klassy.
- Er det Ingrid Olava ved siden av Sivert Høyem?
- Hvis ikke jeg får Sivert Høyem, vil jeg med glede slippe til Ingrid Olava.
- Mest fordi hun har lik hårsveis som deg?
- Eh. Ja. Mest derfor.
- Ai, helaften for Lynn Anderson, yo!
- Hun ser ut til å ha det langt festligere enn vi har hatt det i kveld.
"Vesentlig for oss å få en seriøs anerkjennelse"
- Man skulle tro at Madcon hadde en fortid på juridisk fakultet.
- Det var da en fortreffelig lilla skjorte!
- Fjorårets spellemenn Vamp deler ut Årets Spellemann til årets spellemenn Hellbillies? Eller omvendt? Eller... Vent! Jeg trodde Helbillies og Vamp var samme band!
- Mener du å si at Helbillies og Vamp ikke er akkurat det samme?
- Hvor har det blitt av pop-kategorien?
- De byttet den ut med danseband. Og nå er det DDE-medley.
- Er det bare meg, eller har de eneste musikkinnslagene vært danseband og hiphop?
- Du... jeg tror kanskje du har rett.
- Verdens verste Spellemann, evah!
- Æææh! Jeg saaa-ah-ah-vner Åse Kleveland! Og Petter Nome. Og Claus Wiese. Og Jon Almaas.
- Jeg savner NRK!
- Jeg trenger mer martini. Pronto.
- Eh, skal vi bare innse at vi er både middelaldrende, snobbete, elitistiske og forfyllede?
- Og at vi liker Spellemannsprisene våre middelaldrende, snobbete, elitistiske og forfyllede?
- Skal vi bare ta med oss martinien vår og minnet om Åse Kleveland og gå?
- Jeg tror det er best. Hvis du med "gå" mener "bli sittende i sofaen, skifte kanal og fylle opp glasset".
- Det er akkurat det jeg mener. Og kanskje surfe internett etter minner fra bedre tider.
- Den gang de viste popkategorien!
- Den gang gullbikini ikke var fullverdig antrekk!
- Den gang sanger ved navn Fuck Deg ikke ble nominert til årets hit!
- Den gang det faktisk var mer enn syv musikere blant publikum!
- Ååååå, Spellemannsprisen på NRK, vi savner deg!
- Mer martini, please.
- Yes, ma'am.
Og dét var altså dét. Vi orket ikke mer. Vi slo av før Bjarne Brøndbø rakk å rive av seg skjorta.
Spellemannsprisen er ikke som den engang var, yo. Vi er derimot akkurat slik. Dog ikke særlig velartikulerte. TV2 suger. Vi er snobbete. Åse Kleveland for President. Martini til folket.
The end
It's history, stupid!
[Sett inn standard disclaimer om lite søvn, uforholdsmessig engasjement, beveget sinnsstemning og "jada, jeg vet at de ikke er på langt nær liberale nok" her - la meg beholde begeistringen for just one night, hm?]
-
Det kan hende jeg satt oppe til soloppgang for å se The CNN/LA Times/Politico.com Democratic Presidential Debate (legg til "dun-dun-dun!" og "kunne den debatten hatt en lenger tittel?" her).
Det kan hende at jeg tok den opp også. Selv om jeg så den. Live.
Fordi det er historisk, dammit!
Det kan også hende at jeg er vel overengasjert i en valgkamp som jeg verken kan stemme i eller som direkte angår meg. Og det er omtrent her jeg sier "jammen, det angår oss alle!" og høres ut som samfunnsfaglæreren min i niende klasse. Det er også her jeg sier "jammen, det er jo så moro!". Og så tror jeg jammen min indre ungdomsskolelærer har fotformsko og kordfløyelbukser, for tror du ikke jeg drar frem "det er jo historisk!"-kortet også?
Altså, én kvinne og én afroamerikaner - og én av dem... osv osv (og det tok bare flere hundre år og et par dager). Men det er historisk og det er viktig og, ja, jeg satt med et digert gli-hihihi-s under åpningssekvensen, for Barack og Hillary, yo!
Som debatterer!
Fordi en av dem skal bli president!
(her krysser vi det vi kan krysse, og så banker vi i bordet ("go outside, turn around three times and spit")
President!
Ai!
Og fordi jeg for all del og egentlig ikke er opptatt av selve politikken, av offentlig helsevesen, av krig i Irak, av kvinners rett til å velge, av kriseøkonomi som får konsekvenser verden over, kan jeg melde om at det aller gøyeste var da Wolf Blitzer på sedvanlig, øh, fintfølende vis kom med et spørsmål om Bill Clintons tid i det hvite hus:
Should they [the voters] be remembering those eight years with pleasure?
Nice ordvalg, Blitzer. Særs diskret. Og det kan hende at det bare er mine tanker som er skitne (hvilket de ofte er, og særlig når vi snakker politikk. hva?!), men Hillary smilte svært bredt. Heh.
(Og, øh, hvem kan motstå Hillary når hun smiler? Og nå er jeg like ille som alle mannssjåvinister til sammen, bortsett fra at jeg faktisk liker Clinton, selvfølgelig. Kan jeg med dette forlenge min fullstendige politiske ukorrekthet et øyeblikk og si at Chelsea Clinton ser ut til å ha blitt en særs pretty og fornuftig ung kvinne? Ja, for all del, jeg sa jo jeg var en middelaldrende lærer i fotformsko.)
Ellers var salen full av Hollywood-mennesker; det er alltid moro når de tilfeldige publikumsbildene viser... James Bond?
Og min kjærlighet til Diane Keaton ble, om mulig, enda større.
Og da jeg så Bradley Whitford i full begeistring over den hypotetiske "Clinton som president, Obama som visepresident, eller omvendt" (la oss drømme litt, mmmkay?), kan det hende jeg klappet i hendene og ropte "JOSHUA! JOSH! JOSH!". For, joda, jeg er nerd (i tilfelle du har oversett de ca syttiseks andre tegnene i denne posten), og det der var en fantastisk fakta/fiksjon-kollisjon (ikke bare overser jeg glatt behovet for punktum - jeg kan rime også!).
Legg til afterparty med Anderson Cooper og analyser, statistikk (lies, damn lies, and statistics!) og mer analyser, og... nevnte jeg Anderson Cooper?, og du har en helaften. Jeg er ganske enkel.
Nå som solen er i ferd med å stå opp, har jeg tenkt å legge meg for å drømme om Josh Lyman, øh, om det samme som Josh Lyman (man kan ikke være uenig med Josh Lyman).
For slik sluttet debatten:
Åh.
Hvis ikke det gjør deg i hvert fall bittelitt rørt, og bittelitt begeistret for, å, du vet, fremtiden og sånn, så vet ikke jeg. Men så kan det hende at klokken er fem. Og at jeg har tatt meg en celebratory drink. Eller fem.
For Clinton! Og Obama! Og historien, dere. Historien!
-
Takk for oppmerksomheten.
Vi er tilbake med fullstendig ordinær kynisme om et øyeblikk.
-
Det kan hende jeg satt oppe til soloppgang for å se The CNN/LA Times/Politico.com Democratic Presidential Debate (legg til "dun-dun-dun!" og "kunne den debatten hatt en lenger tittel?" her).
Det kan hende at jeg tok den opp også. Selv om jeg så den. Live.
Fordi det er historisk, dammit!
Det kan også hende at jeg er vel overengasjert i en valgkamp som jeg verken kan stemme i eller som direkte angår meg. Og det er omtrent her jeg sier "jammen, det angår oss alle!" og høres ut som samfunnsfaglæreren min i niende klasse. Det er også her jeg sier "jammen, det er jo så moro!". Og så tror jeg jammen min indre ungdomsskolelærer har fotformsko og kordfløyelbukser, for tror du ikke jeg drar frem "det er jo historisk!"-kortet også?
Altså, én kvinne og én afroamerikaner - og én av dem... osv osv (og det tok bare flere hundre år og et par dager). Men det er historisk og det er viktig og, ja, jeg satt med et digert gli-hihihi-s under åpningssekvensen, for Barack og Hillary, yo!
Som debatterer!
Fordi en av dem skal bli president!
(her krysser vi det vi kan krysse, og så banker vi i bordet ("go outside, turn around three times and spit")
President!
Ai!
Og fordi jeg for all del og egentlig ikke er opptatt av selve politikken, av offentlig helsevesen, av krig i Irak, av kvinners rett til å velge, av kriseøkonomi som får konsekvenser verden over, kan jeg melde om at det aller gøyeste var da Wolf Blitzer på sedvanlig, øh, fintfølende vis kom med et spørsmål om Bill Clintons tid i det hvite hus:
Should they [the voters] be remembering those eight years with pleasure?
Nice ordvalg, Blitzer. Særs diskret. Og det kan hende at det bare er mine tanker som er skitne (hvilket de ofte er, og særlig når vi snakker politikk. hva?!), men Hillary smilte svært bredt. Heh.
(Og, øh, hvem kan motstå Hillary når hun smiler? Og nå er jeg like ille som alle mannssjåvinister til sammen, bortsett fra at jeg faktisk liker Clinton, selvfølgelig. Kan jeg med dette forlenge min fullstendige politiske ukorrekthet et øyeblikk og si at Chelsea Clinton ser ut til å ha blitt en særs pretty og fornuftig ung kvinne? Ja, for all del, jeg sa jo jeg var en middelaldrende lærer i fotformsko.)
Ellers var salen full av Hollywood-mennesker; det er alltid moro når de tilfeldige publikumsbildene viser... James Bond?
Og min kjærlighet til Diane Keaton ble, om mulig, enda større.
Og da jeg så Bradley Whitford i full begeistring over den hypotetiske "Clinton som president, Obama som visepresident, eller omvendt" (la oss drømme litt, mmmkay?), kan det hende jeg klappet i hendene og ropte "JOSHUA! JOSH! JOSH!". For, joda, jeg er nerd (i tilfelle du har oversett de ca syttiseks andre tegnene i denne posten), og det der var en fantastisk fakta/fiksjon-kollisjon (ikke bare overser jeg glatt behovet for punktum - jeg kan rime også!).
Legg til afterparty med Anderson Cooper og analyser, statistikk (lies, damn lies, and statistics!) og mer analyser, og... nevnte jeg Anderson Cooper?, og du har en helaften. Jeg er ganske enkel.
Nå som solen er i ferd med å stå opp, har jeg tenkt å legge meg for å drømme om Josh Lyman, øh, om det samme som Josh Lyman (man kan ikke være uenig med Josh Lyman).
For slik sluttet debatten:
Åh.
Hvis ikke det gjør deg i hvert fall bittelitt rørt, og bittelitt begeistret for, å, du vet, fremtiden og sånn, så vet ikke jeg. Men så kan det hende at klokken er fem. Og at jeg har tatt meg en celebratory drink. Eller fem.
For Clinton! Og Obama! Og historien, dere. Historien!
-
Takk for oppmerksomheten.
Vi er tilbake med fullstendig ordinær kynisme om et øyeblikk.
In case of insomnia:
CocoRosie live på MTV... nu!
(med sin egen... human beatbox?)
Clinton vs. Obama om to timer på CNN (og forresten: er det bare jeg som ikke klarer å la være å smile bredt bare ved tanken på at én av disse kommer til å bli demokratenes presidentkandidat? bare jeg, altså? okay.).
(og så er jo Wolf Blitzer der - sjølvsagt - men han får meg alltid til å smile)
Jeg liker et visst spenn i TV-vanene.
(med sin egen... human beatbox?)
Clinton vs. Obama om to timer på CNN (og forresten: er det bare jeg som ikke klarer å la være å smile bredt bare ved tanken på at én av disse kommer til å bli demokratenes presidentkandidat? bare jeg, altså? okay.).
(og så er jo Wolf Blitzer der - sjølvsagt - men han får meg alltid til å smile)
Jeg liker et visst spenn i TV-vanene.
Reading Is Sexy
Et av nyttårsforsettene mine var å lese mer, hva med én (skjønnlitterær!) bok i uka, for eksempel, kanskje, i hvert fall sett under ett når året er gått, eller noe sånn? (Det var ikke skrevet i stein, dette forsettet.)
Har jeg klart det (så langt, mener jeg)? Å, det er klart jeg har klart det, hvis ikke hadde jeg ikke nevnt det. Og for at dere ikke skal tro at jeg bruker all min tid på fjortisserier på TVNorge: Her er the throwdown for uke én til tre og en halv (hva?! januar begynte da vitterlig på en tirsdag!):
Good Omens av Neil Gaiman og Terry Pratchett: Jeg fikk denne til jul av min bror, og det er engler og demoner (men langt bedre enn Dan Browns) og horsemen of the Apocalypse (på motorsykkel) og andre fine ting som jeg gikk glipp av da jeg var fjorten og opptatt med å fordype meg i svart-hvitt-dokumentarer på SVT2.
-
Neverwhere av Neil Gaiman: Enda en julegave. Etter at jeg nevnte at jeg endelig var blitt gammel nok til å sette pris på bøker fra Fantasy-avdelingen, har jeg blitt bombardert av bøker fra den mannlige delen av familien. Den mannlige delen er svært begeistret. Den kvinnelige delen virker så langt mer oppgitt, og litt bekymret, men ettersom jeg tilbragte store deler av ferien med å se romantiske komedier sammen med nevnte kvinnelige del, har ikke den kvinnelige delen noe hun skulle ha sagt (hører du det, mamma?). Jeg synes dere skal sjekke ut bloggen til Neil Gaiman fremfor at jeg skriver masse vas om bøkene hans her.
-
Cassandras Finger av Gert Nygårdshaug: Jeg vet det er mange som rynker på nesa over krim, men ærlig talt, da har de ikke lest Nygårdshaug. Nygårdshaug er magnificent. Fredric Drum - kodeekspert, vinsmaker, restaurantinnehaver og kronisk "oida, der havnet jeg visst oppi enda et mordmysterium, gitt"-hovedperson er enda... magnificentere. Han drikker vin og filosoferer og drikker vin og filosoferer og snubler over vakre kvinner og drikker vin. Og når han innimellom blir stengt inne av, la oss si, slemme vinbaroner... drikker han mer vin. Han er min type mann.
Cassandras finger er bok nr fem (?) i serien om Fredric Drum, i hvert fall den femte jeg har lest, og det betyr jo ikke noe som helst, men jeg gidder visst ikke undersøke nærmere. Det jeg vet, er at jeg begynte på denne en sen kveld, og avsluttet den da klokken var nærmere tre samme natt. Og da siste side var lest, er det mulig jeg ytret noe så kultivert som "i all verden!" mens jeg hyttet med neven. For er det noe disse bøkene oppfordrer til, er det en viss form for fortørnet dannelse. (Og, oooh, siden jeg befant meg på vestlandet, i nærheten av ram sjø, er jeg sikker på at det blåste og regnet ute også, og mer raffinert kriminalroman-aktig enn det blir det ikke! Med mindre du har butler og bibliotek, selvfølgelig.)
Avslutningen var i hvert fall så overraskende at jeg etter nevnte ytring spratt opp av sengen og vekket min stakkars lillebror ved å veivende stå foran sengen hans og rope "Har du lest den, har du lest den, har du, har du?". Han hadde ikke lest den, men han lovet å gjøre der snarest, slik at jeg kunne ha noen å diskutere den forbløffende slutten med. For det er slikt lillebrødre er til for.
-
Trace av Patricia Cornwell: Jeg vet det er mange som rynker på nesa over krim, og det kommer de til å fortsette å gjøre hvis de leser denne. Patricia Cornwell, eller rettere sagt, Kay Scarpetta, hovedpersonen i Cornwells bøker, var lenge min store heltinne. Hun var doktor, advokat (og indian chief, høhøh, eller... ikke), fungerende sjefspatolog i Richmond, Virginia, paranoid seriemorderoffer og -jakter og, vel, råtøff. Hun drakk mye whiskey og røyket sigaretter og hadde uanstendige forhold til sin gifte sjef. Eller med andre ord: Hun var alt jeg drømte om da jeg var fjorten (før jeg ville bli intellektuell, i hvert fall), og nevnte jeg at hun dessuten var fryktelig attraktiv?
Så, etter syv bøker eller noe, gikk alt fryktelig galt. Seriemorderne, som hadde vært gale nok fra før, for all del, ble ikke bare gale, de ble monstrøse. Dekket av hår, faktisk, med hoggtenner, akkurat som varulver. Den gifte sjefselskeren ble drept (eller ikke drept), Scarpetta ble på mystisk vis plutselig mye yngre, mens niesen hennes ble langt eldre, og hun sluttet til alt overmål å røyke. Det sklei med andre ord litt ut, og den skjønnlitterære, øh, utskliingen så ut til å sammenfalle med Cornwells noe fargerike privatliv (i korte trekk: Hun ble like paranoid som sin heltinne, havnet oppi et mystisk, lesbisk trekantforhold som kuliminerte i skuddrama i en kirke (?), og begynte å donere penger til Republikanerne).
Jeg mistet, tragisk nok, noe av interessen, og begynte å lese russiske klassikere isteden (dessuten var jeg opptatt med å se dokumentarer på SVT2). Den siste Scarpetta-boka jeg kjøpte, nettopp Trace, fikk jeg aldri lest. Så da jeg fant den igjen i bokhylla på pikerommet, fant jeg også ut at det var på tide å ta opp igjen mitt forhold til Scarpetta. Det var ikke så ille som jeg fryktet, og jeg har fortsatt lyst til å bli doctor, lawyer, indian chief. Dessuten har jeg begynt å drikke whiskey siden sist. Du skal ikke se bort fra at det er Scarpetta som har satt sine spor.
-
Trynefaktoren av Torgrim Eggen: Hvis jeg hadde fått oppgaven å fornorske det engelske uttrykket re-read, hadde det etter all sannsynlighet blitt le-lese, for jeg er innmari god på oversettelser. Øh. I dette tilfellet passer dog le-lese fortreffelig. Trynefaktoren er en morsom bok, på tross av, eller for min del, på grunn av, at den handler om interne, politiske stridigheter og valgkamp. Og innimellom har den usannsynlig treffende passasjer, som feks lynkurset i utenrikspolitisk terminologi, som jeg kan ha kommet til å skrive av og henge opp på kjøleskapet.
(Det kan også hende at jeg dømmer besøkende etter deres reaksjon på nevnte avskrevne påstander, eks "En "røverstat"er et land som nekter å kjøpe amerikanske varer, unntatt våpen (når de får)". Sier de, som meg, "høh, høh, høh", er de okay, eventuelt på alder med Arne Strand, for hvem andre sier egentlig høh, høh, høh?)
Boka tar for seg dramaet innad i Arb- øh, Solidaritetspartiet forut for ledervalg og valgkamp, og som ved forrige gjennomlesning, er det umulig å se for seg de tre hovedpersonene som noen andre enn Karita Bekkemellem (ikke Orheim), Bjarne Håkon Hanssen og Jens Stoltenberg. Noe som ikke er særlig heldig for stakkars Stoltenberg. Eller noen av de andre, for den saks skyld. Noe som ikke er så heldig for meg: Ved forrige gjennomlesning lå jeg åpenbart på en strand. Jeg har nå en fin, liten ørken i stua.
-
The Bell Jar av Sylvia Plath: Joda, når man er på ferie hjemme hos mor og far, må man revisitere (nå bare finner jeg på ord) tenåringsangsten (for ordens skyld var det lite tenåringsangst - forskrekkende lite - og jeg frykter at den er i ferd med å inntre - særs forsinket - sånn omtrent nå). Jeg burde sikkert si noe dypt og eksestensielt her, så jeg siterer Woody Allen isteden: "Sylvia Plath - interesting poetess whose tragic suicide was misinterpreted as romantic by the college girl mentality." Dessuten linker jeg til en av mine gule lapper. Dypere enn det blir jeg ikke; jeg er ikke fjorten lenger.
...
(denne leselisten ble for øvrig presentert av "én gang var jeg fjorten år, men det er jeg visst ikke lenger, ikke at jeg har utviklet meg nevneverdig, det er faktisk mulig jeg har stagnert, for ikke å snakke om reversert, nuvel, jeg er i hvert fall gammel nok til å gå på polet, skål!")
...
For ordens skyld har jeg også lest Konkursrett av Mads Henry Andenæs, Selskapsrett av Geir Woxholt og halve Obligasjonsrett av Viggo Hagstrøm (jeg kommer aldri lenger enn side 450 - det må være en psykisk sperre eller noe), men jeg skal spare dere for akkurat dét.
I tillegg har jeg lest kilometervis av amerikansk valg-dekning. Åtte år gamle artikler om Hillary Clinton i, øh, herremagasinet Esquire for eksempel ("suddenly the First Lady was... saucy"). 'Cause that's how I roll, baby!
Og, du! Du som har lest helt hit, har lest mer enn alt det til sammen. Slik føles det i hvert fall.
Ikke sant?
Du kan trøste deg at reading IS sexy (så, eh, kunne du tenke deg å ta en drink på fredag?), og kan kjøpes her.
Har jeg klart det (så langt, mener jeg)? Å, det er klart jeg har klart det, hvis ikke hadde jeg ikke nevnt det. Og for at dere ikke skal tro at jeg bruker all min tid på fjortisserier på TVNorge: Her er the throwdown for uke én til tre og en halv (hva?! januar begynte da vitterlig på en tirsdag!):
Good Omens av Neil Gaiman og Terry Pratchett: Jeg fikk denne til jul av min bror, og det er engler og demoner (men langt bedre enn Dan Browns) og horsemen of the Apocalypse (på motorsykkel) og andre fine ting som jeg gikk glipp av da jeg var fjorten og opptatt med å fordype meg i svart-hvitt-dokumentarer på SVT2.
-
Neverwhere av Neil Gaiman: Enda en julegave. Etter at jeg nevnte at jeg endelig var blitt gammel nok til å sette pris på bøker fra Fantasy-avdelingen, har jeg blitt bombardert av bøker fra den mannlige delen av familien. Den mannlige delen er svært begeistret. Den kvinnelige delen virker så langt mer oppgitt, og litt bekymret, men ettersom jeg tilbragte store deler av ferien med å se romantiske komedier sammen med nevnte kvinnelige del, har ikke den kvinnelige delen noe hun skulle ha sagt (hører du det, mamma?). Jeg synes dere skal sjekke ut bloggen til Neil Gaiman fremfor at jeg skriver masse vas om bøkene hans her.
-
Cassandras Finger av Gert Nygårdshaug: Jeg vet det er mange som rynker på nesa over krim, men ærlig talt, da har de ikke lest Nygårdshaug. Nygårdshaug er magnificent. Fredric Drum - kodeekspert, vinsmaker, restaurantinnehaver og kronisk "oida, der havnet jeg visst oppi enda et mordmysterium, gitt"-hovedperson er enda... magnificentere. Han drikker vin og filosoferer og drikker vin og filosoferer og snubler over vakre kvinner og drikker vin. Og når han innimellom blir stengt inne av, la oss si, slemme vinbaroner... drikker han mer vin. Han er min type mann.
Cassandras finger er bok nr fem (?) i serien om Fredric Drum, i hvert fall den femte jeg har lest, og det betyr jo ikke noe som helst, men jeg gidder visst ikke undersøke nærmere. Det jeg vet, er at jeg begynte på denne en sen kveld, og avsluttet den da klokken var nærmere tre samme natt. Og da siste side var lest, er det mulig jeg ytret noe så kultivert som "i all verden!" mens jeg hyttet med neven. For er det noe disse bøkene oppfordrer til, er det en viss form for fortørnet dannelse. (Og, oooh, siden jeg befant meg på vestlandet, i nærheten av ram sjø, er jeg sikker på at det blåste og regnet ute også, og mer raffinert kriminalroman-aktig enn det blir det ikke! Med mindre du har butler og bibliotek, selvfølgelig.)
Avslutningen var i hvert fall så overraskende at jeg etter nevnte ytring spratt opp av sengen og vekket min stakkars lillebror ved å veivende stå foran sengen hans og rope "Har du lest den, har du lest den, har du, har du?". Han hadde ikke lest den, men han lovet å gjøre der snarest, slik at jeg kunne ha noen å diskutere den forbløffende slutten med. For det er slikt lillebrødre er til for.
-
Trace av Patricia Cornwell: Jeg vet det er mange som rynker på nesa over krim, og det kommer de til å fortsette å gjøre hvis de leser denne. Patricia Cornwell, eller rettere sagt, Kay Scarpetta, hovedpersonen i Cornwells bøker, var lenge min store heltinne. Hun var doktor, advokat (og indian chief, høhøh, eller... ikke), fungerende sjefspatolog i Richmond, Virginia, paranoid seriemorderoffer og -jakter og, vel, råtøff. Hun drakk mye whiskey og røyket sigaretter og hadde uanstendige forhold til sin gifte sjef. Eller med andre ord: Hun var alt jeg drømte om da jeg var fjorten (før jeg ville bli intellektuell, i hvert fall), og nevnte jeg at hun dessuten var fryktelig attraktiv?
Så, etter syv bøker eller noe, gikk alt fryktelig galt. Seriemorderne, som hadde vært gale nok fra før, for all del, ble ikke bare gale, de ble monstrøse. Dekket av hår, faktisk, med hoggtenner, akkurat som varulver. Den gifte sjefselskeren ble drept (eller ikke drept), Scarpetta ble på mystisk vis plutselig mye yngre, mens niesen hennes ble langt eldre, og hun sluttet til alt overmål å røyke. Det sklei med andre ord litt ut, og den skjønnlitterære, øh, utskliingen så ut til å sammenfalle med Cornwells noe fargerike privatliv (i korte trekk: Hun ble like paranoid som sin heltinne, havnet oppi et mystisk, lesbisk trekantforhold som kuliminerte i skuddrama i en kirke (?), og begynte å donere penger til Republikanerne).
Jeg mistet, tragisk nok, noe av interessen, og begynte å lese russiske klassikere isteden (dessuten var jeg opptatt med å se dokumentarer på SVT2). Den siste Scarpetta-boka jeg kjøpte, nettopp Trace, fikk jeg aldri lest. Så da jeg fant den igjen i bokhylla på pikerommet, fant jeg også ut at det var på tide å ta opp igjen mitt forhold til Scarpetta. Det var ikke så ille som jeg fryktet, og jeg har fortsatt lyst til å bli doctor, lawyer, indian chief. Dessuten har jeg begynt å drikke whiskey siden sist. Du skal ikke se bort fra at det er Scarpetta som har satt sine spor.
-
Trynefaktoren av Torgrim Eggen: Hvis jeg hadde fått oppgaven å fornorske det engelske uttrykket re-read, hadde det etter all sannsynlighet blitt le-lese, for jeg er innmari god på oversettelser. Øh. I dette tilfellet passer dog le-lese fortreffelig. Trynefaktoren er en morsom bok, på tross av, eller for min del, på grunn av, at den handler om interne, politiske stridigheter og valgkamp. Og innimellom har den usannsynlig treffende passasjer, som feks lynkurset i utenrikspolitisk terminologi, som jeg kan ha kommet til å skrive av og henge opp på kjøleskapet.
(Det kan også hende at jeg dømmer besøkende etter deres reaksjon på nevnte avskrevne påstander, eks "En "røverstat"er et land som nekter å kjøpe amerikanske varer, unntatt våpen (når de får)". Sier de, som meg, "høh, høh, høh", er de okay, eventuelt på alder med Arne Strand, for hvem andre sier egentlig høh, høh, høh?)
Boka tar for seg dramaet innad i Arb- øh, Solidaritetspartiet forut for ledervalg og valgkamp, og som ved forrige gjennomlesning, er det umulig å se for seg de tre hovedpersonene som noen andre enn Karita Bekkemellem (ikke Orheim), Bjarne Håkon Hanssen og Jens Stoltenberg. Noe som ikke er særlig heldig for stakkars Stoltenberg. Eller noen av de andre, for den saks skyld. Noe som ikke er så heldig for meg: Ved forrige gjennomlesning lå jeg åpenbart på en strand. Jeg har nå en fin, liten ørken i stua.
-
The Bell Jar av Sylvia Plath: Joda, når man er på ferie hjemme hos mor og far, må man revisitere (nå bare finner jeg på ord) tenåringsangsten (for ordens skyld var det lite tenåringsangst - forskrekkende lite - og jeg frykter at den er i ferd med å inntre - særs forsinket - sånn omtrent nå). Jeg burde sikkert si noe dypt og eksestensielt her, så jeg siterer Woody Allen isteden: "Sylvia Plath - interesting poetess whose tragic suicide was misinterpreted as romantic by the college girl mentality." Dessuten linker jeg til en av mine gule lapper. Dypere enn det blir jeg ikke; jeg er ikke fjorten lenger.
...
(denne leselisten ble for øvrig presentert av "én gang var jeg fjorten år, men det er jeg visst ikke lenger, ikke at jeg har utviklet meg nevneverdig, det er faktisk mulig jeg har stagnert, for ikke å snakke om reversert, nuvel, jeg er i hvert fall gammel nok til å gå på polet, skål!")
...
For ordens skyld har jeg også lest Konkursrett av Mads Henry Andenæs, Selskapsrett av Geir Woxholt og halve Obligasjonsrett av Viggo Hagstrøm (jeg kommer aldri lenger enn side 450 - det må være en psykisk sperre eller noe), men jeg skal spare dere for akkurat dét.
I tillegg har jeg lest kilometervis av amerikansk valg-dekning. Åtte år gamle artikler om Hillary Clinton i, øh, herremagasinet Esquire for eksempel ("suddenly the First Lady was... saucy"). 'Cause that's how I roll, baby!
Og, du! Du som har lest helt hit, har lest mer enn alt det til sammen. Slik føles det i hvert fall.
Ikke sant?
Du kan trøste deg at reading IS sexy (så, eh, kunne du tenke deg å ta en drink på fredag?), og kan kjøpes her.
Subscribe to:
Posts (Atom)
